Av Piet Jensen

Pussprøver satt ut til klimaeksponering

Leirepuss med linolje. 

Leirepuss med tretjære. 

Leirepuss med silikat.

BAKGRUNN

Leire er et urgammelt byggemateriale som fortsatt er i bruk mange steder -hovedsaklig i den tredje verden. I Norge har den tradisjonelt vært anvendt over hele landet. Fra våre forfedres husvære av leireklinet flettverkskonstruksjoner og stampet jordgulve til laftestuenes leirrappede innervegger og nyere tids bjelkelag med leireinnskudd. Helt frem til midten av 1950-tallet kjenner vi til boliger bygget med yttervegger, stampet opp av leirejord, som fortsatt beboes den dag i dag.

Først ved opphevelsen av etterkrigstidens rasjonering av bygge- materialer tapte leiren terreng overfor de mer moderne, industrielle byggemetoder.

Dette førte ikke bare til at leiren forsvant fra markedet, men også til at nedarvet kunnskap i forbindelse med bruken av den gikk i glemmeboken.

For bl. a. å motvirke dette dannedes, i begynnelsen av 1990 årene, NJH – Norsk Jord- og Halmbyggerforening. Med sin intensjon å fremme naturbaserte byggemetoder (og samtidig være et alternativ til det alt mer kunststoff- og fabrikkspregede byggemarked) var det nødvendig å gjenopplive gamle byggeteknikker. Dette viste seg imidlertid lettere sagt enn gjort ettersom den generasjon av håndverkere som var i besittelse av kunnskapen, alt var borte.

Alt måtte utprøves pånytt, hvilket førte til mye eksperimentell byggeri med prøving og feiling, fra prosjekt til prosjekt og med byggherrenes velsignelse. Gjennom oppførelsen av flere hus med yttervegger av halmballer, som utvendig ble beskyttet med kalkpuss og innvendig med leirepuss ervervedes etter hvert en vis fortrolighet med leiren.

Ikke bare vedrørende de rent tekniske egenskaper, men også med hensyn til dens fysikalske kvaliteter, som tilsynelatende er et nokså oversett kapitel - spesielt i forbindelse med inneklimaproblematikken.

Leiren består av forvitret fjell, avleiret under siste istid og finnes over hele Norge – ofte i store mengder. Den inneholder mange forskjellig mineraler og er vanligvis helt fri for urenheter og gir derfor ingen bivirkninger ved bruk – verken ut- eller innvortes (brukes flere steder i verden som kosttilskudd).

Foruten å være billig i fremskafning gir den også flere fysikalske gevinster ved innvendig bruk. Dens inneklimaregulerende egenskaper er notoriske ettersom den er i stand til å oppta og avgi store mengder fukt. Disse hygroskopiske kvaliteter innebærer også at den kan konservere (beskytte) andre materialer mot råteangrep; så som treverk.

Ettersom halmveggene ikke blir utstyrt med en diffusjonstett membran innvendig, fungerer halmen som en pustende konstruksjon i likhet med en tradisjonell laftevegg.

For ikke å hindre denne funksjon er det derfor av avgjørende betydning å velge en overflatebehandling som ikke er for tett – utvendig. Sementpuss er dermed utelukket. Og har den likevel blitt brukt er det ofte med fuktopphopninger på pussens innerside tilfølge. Bastardmørtel (sementpuss iblandet kalk) har vært utprøvd med held, men ellers er det sikreste og også den hyppigste anvendte puss en ren kalkmørtel.

Kalken må dog omgås med forsiktighet, da den pga. sin basiskhet er etsende og behørig verneutstyr må benyttes. Dette harmonerer dårlig med selvbyggere og ettersom den ei heller er billig i anskaffelse, har diskusjonen om utvendig bruk av leiremørtel ofte vært tema. Likeså ofte er tanken igjen blitt forkastet grunnet leirens begrensede motstandskraft overfor regn, da den i motsetning til kalk- og sementbruk ikke herder, men blott tørker. I så fall måtte leirpussen gjøres vannavvisende gjennom en overflatebehandling.

Imidlertid ble det fra tid til annen utført forsøk med utvendig leirepuss og forskjellige overflatebehandlinger. Da resultatene også var lovende, søkte og fikk jeg midler til å gjennomføre et prosjekt med det formål å teste utvendig leirepuss.

Prøvene kunne utplasseres på Tjøme hos siv. ark. Rolf Jacobsen, som jeg tidligere har samarbeidet med ved flere anledninger. Bl a. på rehabiliteringsprosjektet: ”Bra inneklima med tradisjonelle materialer brukt på utradisjonell vis”: En eldre bygård på Grünerløkka ble pusset opp innvendig med leirepuss og hjemmelaget maling, utvalgt blant over 100 innledende prøver.

Sammen deltok vi også på kurs hos Prof. Dr-ing. Gernot Minke ved Universitetet i Kassel, Tyskland, som er en av verdens fremste eksperter på leire som byggemateriale. Her fant vi et takstativ med utplasserte leirepussrammer, som gav oss nyttig referanse og ideen til gjennomføring av et eget prosjekt for norske forhold. Først måtte imidlertid en del forberedelser gjøres.

RESULTAT

Mye tydde på, at våre forestillinger om prosjektets målsetning ble innfridd. Som ventet viste flere av prøvene alt nå sin utilstrekkelighet som utvendig pussforsegling. Spesielt på flaten som vente mot sør, var erosjonen langt mer synlig enn nordsidens. Med disse resultater i mente, fortsatte appliseringen av relevante oppskrifter på flere pussrammer.

De først utplasserte rammer fikk lov å stå et år innen vi valgte å bytte de mest forvitrede med nye. Således har det fortsatt. Ingen prøver har vært eksponert mindre enn et år. Flere har fått stå i lenger tid og enkelte stod hele perioden (42 måneder) frem til avslutningen des. 2003.

Alle er blitt evaluert underveis og flittig dokumentert ved hjelp av kamera, som nok er den mest autentiske måte å gjengi resultatet. Utsatt for vær og vind avsløres bristfeldige egenskaper nådesløs. Feltforsøket har i så måte vært en ubetinget susses, som burde ha vært fortsatt og ikke avsluttet grunnet oppbrukte midler.

Vinnere

De 3 vinnere – tjære, linolje og silikat – skiller seg klart ut fra de øvrige ved sin gode inntrengning, som bidrar til å styrke pussen og dermed gjøre den mer vær bestandig, uten at de derved blir hinnedannende og forringer diffusjonsevnen.

Selv om tjæren er et rent naturprodukt må den likevel håndteres med aktsomhet, da den inneholder stoffer som både er allergi- og canserfremkallende. Anvendes milebrent tretjære er den også den dyreste av de 3 og må vedlikeholdes oftere.

Rå linolje er det naturprodukt som er billigst, lettest å skaffe og enklest å bruke, men ettersom det er et organisk materiale kan det under ugunstige forhold forekomme anløp til vekst av muggsopp på linoljebehandlede vegger.

Vannglass eller silikat er derimot helt igjennom mineralsk, som binder seg kjemisk til kvartsen i pussen, hvilket bidrar til stor holdbarhet. 25 – 30 år er ikke unormalt før en gjenbehandling er nødvendig.

Den fås i 2 varianter; fremstillet av henholdsvis kalium og natrium. I forbindelse med overflatebehandling av puss anbefales kalium, idet den har en finere struktur og derfor trenger dypere inn.

Piet Jensen

pije@start.no