Isolasjon 

Av Øyvind Holmstad

De fleste isolasjonsmaterialer bygger på prinsippet med stillestående luft som isolerer, og de inneholder derfor mange små hulrom. De kan inndeles i isoleringsmaterialer som tåler fuktige miljøer og isoleringsmaterialer som må holdes tørre. Interessant er om materialet kan lagre varme og fukt, om det er tett eller diffusjonsåpent, samt om det er trykktålelig. Isoleringsmateriale forekommer som løsfyll (granulat), matter, skiver og blokk. Dessuten finnes det spesialisolering, f. eks. rørisolering.

Lav λ(lambda)-verdi = god isolasjonsevne.

Bomull har gode isoleringsegenskaper og anvendes som isolasjonsmatter og som løsullsisolering. Den behøver ikke beskyttes mot møllangrep, men borsalter tilsettes for å minske lettantenneligheten. Transporten fra dyrkerne er lang og energikrevende. Bomullsdyrkerne anvender store mengder gift ved dyrking og bearbeiding av bomull, som gir alvorlig innvirkning på mennesker og miljø.

Cellulosefiberisolasjon framstilles av gamle dagsaviser, nyprodusert cellulose eller opprevet tremasse, som gjerne kalles trefiberisolasjon. Isolasjonen leveres som løsfyll, matter eller dyttestry. Den tilsettes borsyre, boraks, vannglass (silikat), magnesiumklorid, myse, ammoniumpolysulfat, ammoniumpolyfosfat etc., for å gjøre materialet mindre brannfarlig og/eller attraktivt for sopp og insekter. Tilsatsene ligger mellom 5-25 % av massens vekt, men anses å høre til de minst skadelige trebeskyttelsesmidlene (vannglass er helt ufarlig). Materialet har bra termisk isoleringsverdi, og kan absorbere og bufre fukt. Rett installert har cellulosefibrene høy lufttetthet og motvirker luftbevegelser (konveksjon) i isolasjonen. Cellulosefiberisolasjon er relativt tungt og medfører at lydisoleringen blir forholdsvis god, samt motstår overoppheting om sommeren ved god komprimering. Løsfyllsisolering sprutes inn med kompressordrevne maskiner med et visst trykk, noe som gjør så hulrom fylles ut effektivt og sammensynkning (setninger) uteblir (krever relativt høy komprimering for å være på den sikre siden). Cellulose støver under innsprøytningen og åndedrettsvern må anvendes. En ulempe med løsfyllsisolering er at man må anvende en entreprenør med innblåsningsutstyr, generelt bør man som økobygger unngå entreprenører. Å produsere cellulosefiber av returpapir eller opprevet tremasse er energieffektivt, mens nyprodusert cellulose krever betydelig mer energi. På den annen side slipper man trykksverte, samt bekymringer for at avisene kan ha vært utsatt for fukt og mugg (f. eks. aviser som har stått ute om natta ved en kiosk). Se også under trefiberisolasjon!

Saueull tilsettes ofte borsalter i ca 3 vekt% ved anvendelse som isolering, og kan forses med opptil 18 % polyesterfibre for at mattene skal bli stive. Den er brannherdig og har god evne til å ta opp, lagre og avgi fukt (30-40 % av egenvekten). Hardt sammenpressede fårullsmatter anvendes også som trinnlydsisolering. Fårull er utsatt for møllangrep og man impregnerer den derfor med sådanne halogenorganiske forbindelser som eulan og mitin FF. Fårull uten møllmiddel kan rammes av insektangrep.

Halm kan anvendes som isolering og som bærende materiale i vegger (for bærevegger bør disse forses med tungt bindingsverk eller lignende). Halm kan også blandes med leire i konstruksjoner av lettleire. Noen tilsetter kalk i halmen før pressing, for å gjøre den mer motstandsdyktig mot muggangrep. Noen mener økologisk dyrket halm er å foretrekke, fordi den har langsommere vekst og en mindre ”svampaktig” struktur. Andre foretrekker sprøytet halm fordi de mener denne bærer på færre soppsporer. Noen mener rughalm er mest motstandsdyktig, trolig fordi denne har et høyere naturlig innhold av silikater. Uansett er det viktigste å holde halmen tørr gjennom reale takutspring og kapillærbrytende sjikt mot grunn. Mot grunn er glasopor blokk absolutt kapillærbrytende. Problemet er at denne må forsynes med et nettverk/armering for at pussen skal få tak, da leire- og kalkpuss ikke biter på tette materialer som betong og skumglass.     

Isolering med halm kan utføres som løsfyll, som skiver eller som baller. Halmballer er omtrent 35x35x60 cm og veier ca 20 kg pr stk. Halmballene må være ordentlig sammenpressede, tørre (10-15 % fukt) og ikke vise noen tegn til mugg.

Vindusnisjene i halmhus bør pga. de tykke veggene skrånes med 15 grader eller mer. En skrånet nisje får vinduet til å virke større og minsker risikoen for blending, samtidig som lyset trenger bedre inn i rommet. Ulempen er en noe redusert isolering rundt vinduet, en mulighet er å bruke doble vindusrammer.

Nordisk Organisation för Lerhusbyggeri (NOL) og Norsk Jord og Halmbyggerforening (NJH) www.naturligbyggeri.no/halmhus har kunnskaper om halmhus.

Hampfibermatter består av sammenpresset hampfiber. Ettersom hamp har en naturlig sopp- og bakteriehemmende virkning, behøver isolasjonsmateriale av hamp ikke å impregneres. Hampfiber er et ypperlig drevmateriale. Mattene er fuktbufrende og har gode lydisolerende egenskaper. Hamp er en herdig vekst som klarer seg utmerket både uten gjødsling og sprøytemidler, og er hurtigvoksende. Den hampsorten (industrihamp) som dyrkes for å få fibre inneholder ytterst små mengder narkotiske substanser, men tilstrekkelig til å minske risikoen for skadedyr. Det finnes hampisolasjon med innblanding av polyesterfibre, noe man bør unngå. Hampfiberisolasjon har et svært godt miljørykte. I Tyskland finnes den å kjøpe hos de mange miljøbyggevarehusene. Siden noen år tilbake er den også å få kjøpt i Danmark og Sverige, www.ekologiskabyggvaruhuset.se, www.nordicnaturfiber.se, www.hampvaruhuset.se, som kun forhandler den som løsfyll. Etter informasjon fra selgerne skal den motstå setninger (sammensynking) bra. Se også www.hanffaser.de og www.thermo-hanf.de, hvor sistnevnte også produserer matter og har informasjon på Svensk og Dansk. Frankrike har alltid utnyttet hampens egenskaper, i Tyskland ble forbudet mot dyrkning av industrihamp opphevet i 1996, nå er det på tide Norge følger etter.

Kokosmatter eller -skiver består av reine kokosfibre som sammenfiltres. Materialet er brannfarlig og antennes lett og impregneres derfor med ammoniumfosfat, borsalt eller vannglass (best). Kokosfiber er fuktbestandig og motstandskraftig mot forråtnelse og bakterieangrep. Materialet er elastisk (motstår setninger) og slitesterkt. Kokosfiber anvendes som drevmateriale og som varmeisolering. Transportene er dog lange.

Kork tilvirkes av barken fra korkeik dyrket i Spania, Portugal og Nord-Afrika. Den høstes fra 25 år etter planting. Korkeiker skrelles hvert 8-15 år og man tar da ca en tredjedel av barken. Den selges som skiver eller granulat, er motstandskraftig mot fukt og råte og angripes ikke av skadedyr. Om materialet utsettes for væte under lang tid kan det begynne å mugne. Kork har minimale temperaturbevegelser. For å øke isolasjonsverdien er det vanlig å ekspandere korken med vanndamp under 380 °C i trykkjele. Deretter presses den under høyt trykk til skiver eller rørskåler. Korkens egen limeevne holder sammen materialet. Skivene er relativt sterke, har god tilbakefjøringsevne og anvendes derfor til isolering som utsettes for trykkbelastninger, f. eks. ved utvendig isolering av terrassetak, såkalte varme tak. Granulert kork anvendes som isolering i bjelkelag.

Kutterspon brukes som løsfyll i vegger og tak, og var før det vanligste isolasjonsmaterialet. Kuttersponene tørkes ned til under 20 % fuktkvote, fylles i veggene og stampes så det pakkes godt. Konstruksjonen må utføres slik at det er mulig med etterfylling, da tresponene synker sammen med årene. Etterfylling bør utføres ca hvert 20’nde år. Materialet tar opp og avgir fukt på samme vis som tre. Man kan tilsette 5 % lesket kalk for å minske risikoen for insekter og skadedyr. Et unntak er ekte hussopp (serpula lacrymans), som trenger kalk (kalsium) for å nøytralisere oksalsyre den produserer under nedbrytingen av veden. Denne verstingsoppen kan ikke overleve i rene trekonstruksjoner. Har den først etablert seg kan den spre seg lynraskt, fordi den egenhendig kan frakte vann over lange avstander eller utvinne vann fra veden den bryter ned, og slik lage seg optimale vekstbetingelser (30 % fuktkvote i treet og +20 °C). Ved å tilsette 5-8 % vannglass eller magnesiumklorid (meget fuktabsorberende) kan brannrisikoen minskes.

For å redusere brannfaren kan man tilsette sand eller pulverisert leire i mengder fra 1:2 og 1:1. 1:1 er godkjent som ubrennbart stubbloftsfyll med tykkelse minst 10 cm. Sandtilsetninger reduserer imidlertid isolasjonsverdien.

Linfibermatter tilvirkes av linfibre som er for korte for tekstiltilvirkning. Materialet er naturlig resistent mot skadeinsekter, tåler fukt og brenner ikke særlig bra. Det har gode egenskaper når det gjelder fuktbufring (opp til 25 % av egenvekten) og lydisolering. For å få mattene stivere tilsettes polyesterfibre (2-18 vekt%).Tradisjonelt er linfiber mye brukt som drevmateriale rundt dører og vinduer etc. (kan evt. dyppes i linolje). Lin trenger verken gjødsel eller insektgifter ved dyrking. Fibrene bindes sammen ved en kort oppvarming og formes til matter. Det finnes også linfiberisolasjon med brannbeskyttelsesmiddel.

Blokk og element som anvendes i vegger, tak og bjelkelag som bærende og trykktålelig isolerende materiale.

Blanding av leire og halm har vært brukt i århundrer som byggemateriale. Leiren konserverer og halmen isolerer. Hus med vegger av lettleire behøver en bærende stamme av tre. Halmen gjennomfuktes nøye med leirvann. Vegger av lettleire stampes opp i glideform eller mures opp av leirblokker (adobe). Det er viktig at veggene får tørke ut ordentlig. Foruten halm kan lettklinker anvendes i leiren.

Fordi det bygges inn luftlommer isolerer massivtreelementer nesten dobbelt så godt som en tilsvarende tømmervegg. Massivtre motvirker kraftig såkalt vakumklima, dvs. at all fukt og varme farer ut av rommet straks man åpner vinduet en kort stund. Fukt og varme (-kapasitet) lagres i veggene og avgis langsomt, for slik å utjevne døgnvariasjoner. I en undersøkelse gjort ved Graz tekniske universitet viste det seg at nedkjølingstiden for et massivtrehus fra Holz100 fra +21 grader til 0 grader ved -10 grader ute var 225 timer, mens det for et reisverkhus isolert med mineralull tok 45 timer.

I forhold til brann overskrider elementene fra Holz100 brannklasse R60 (bærende ubrennbare bygningsdeler). Ved brann vil massivtre danne et beskyttende trekullsjikt, som virker som en for så vidt effektiv varmeisolator. Forkullingshastigheten, den hastigheten som forkullingssonen arbeider seg innover i trevirket med, er kun 35 mm pr time.

I motsetning til de fleste andre byggematerialer skjermer Holz100-vegger mot inntil 99,999 prosent fra høyfrekvensstråler i omgivelsene, slik som mobiltelefonmaster, DECT - telefoner og trådløse nettverk. Bygging med Holz100-elementer betyr i denne sammenheng å skape nær hundre prosent trygghet.

Massivtre er det materialet som isolerer best mot varmeinnstråling utenfra på heite sommerdager (varmekonduktivitet). Mens inntrengningsdybden for døgnvariasjoner av temperatur for betong er 15 cm og for tegl 9 cm, er den for massivtre kun 7 cm.

Glassvatt

Glassvatt framstilles av kvartssand (30 vekt%), fenolformaldehydharpiks eller ureaformaldehydharpiks (6 vekt%), feltspat, dolomitt og boraks (25 vekt%), soda (10 vekt%), samt returglass (30 vekt%). Fibrene holdes sammen med kunstharpiks, i Norge benyttes kun fenolharpiks, som herder ved 220 °C. Fenolharpiks er en herdeplast med sterke kjemiske bindinger, som er motstandsdyktig og knapt avgir formaldehyd ved fuktbelastninger. Dette i motsetning til ureaformaldehydlim (karbamidharpiks), som har relativt svake kjemiske bindinger. Formaldehydavgassingen fordobles for hver 7. grads temperaturstigning, og tilsvarende ved en økning av relativ fuktighet fra 30-70 %. Formaldehyd er slimhinneirriterende og kan være kreftfremkallende. Under den siste byggebonanzaen ble glassvatt importert fra hele verden, bl.a. Mexico, dette stod med liten skrift på forpakningene. Det skal svært mye til at glassvatt produsert i disse landene benytter fenolharpiks, som er flere ganger dyrere enn karbamidharpiks. Men ved brann er fenolharpiks verst, da denne avspalter fenolgass, som er en nervegift. Formaldehyd er skadelig kun ved langtidspåvirkning, mens fenoldamp gjør umiddelbar skade.

Glassvatt smelter ved ca 600 °C, men gir neppe bedre brannbeskyttelse enn trefiberisolasjon. Dette fordi trefiberisolasjon, i motsetning til glassvatt, kan komprimeres meget godt (løsfyllsisolering) uten å miste vesentlig isolasjonsverdi. Den vil derfor ulme en god stund før den tar fyr, litt som treverk. Samtidig kan den tilsettes brannhemmende stoffer. Fordi glassvatt er så lett har den knapt noen varmekapasitet, og huset blir raskt overopphetet sommerstid, samtidig som lydisoleringen er relativt dårlig (godt komprimert trefiberisolasjon i yttervegger nærmer seg massivtre og teglstein).

Materialet har overhodet ingen fuktbufrende egenskaper, slik at vann fra kondensert luftfuktighet etc. vil bli liggende i isolasjonen og etter hvert renne ned og skade trekonstruksjonen. Bygninger med mineralull må derfor være lufttette for å hindre kondensasjonsvann, men dette skjer knapt i praksis. Det er fort gjort at det blir et hull i plasten under arbeidet, dessuten lektes det jo ikke ut i dag så ledninger tres bak plasten, slik at det må skjæres hull i denne for kontaktuttak. Uten utlekting slås stendere fast midt på plata mellom stendere, med lange spiker som gjennomhuller stender, plate og byggeplast. Dette har jeg sett flere eksempler på, tanken på at plastsperra blir som ei sil levnes ikke en tanke. Det samme gjelder hvis man i etterkant ønsker å henge opp noe, som et bilde. Bruker man en spiker lengre enn 12 mm blir det nye hull. Hittil har dette gått relativt bra, med 10-15 cm isolasjonstykkelse. Men etter hvert som nye energikrav krever 20-30 cm isolasjonstykkelse kommer dette til å bli et stort problem, med kondensert vann som aldri kommer seg ut av veggen. Noen kaller dette isolering etter hummerteineprinsippet, hvor luftfuktighet enkelt trenger inn gjennom små hull, men vanskelig unnslipper.

Noen tenker å løse dette med å legge plastsperra et stykke inn i isolasjonen, med den konsekvens at rommet blir eksponert for et fiberdryss av små glasspartikler, som bl.a. kan trenge inn i lungevevet. Verst er fibre som er tynnere enn 5 mikrometer og lengre enn 3 mm. Kontroversene har tvunget produsentene til å ta fram nye produkter. Visse produsenter, særlig i Tyskland, har stilt om produksjonen til mindre lungeskadelige fibre. Men dette gjelder neppe all den isolasjonen som har blitt importert fra Mexico og andre land, som ligger vesentlig etter Tyskland innen miljøteknologi. Dessverre er det vanlig å legge glassvatt ubeskyttet av plastsperre i innvendig himling og lettvegger, slik at fibereksponeringen i rommet blir altfor høy. Polyetylen, som er vanligste plastmateriale i diffusjonssperrer, har en levetid på kun 50 år. Da har man valget mellom å rive ned alle vegger for å legge på ny plast, eller la huset råtne ned. Dette er neppe bærekraftig.

Et problem med mineralull er at den ikke kan bufre fukt. Selv om det er de to innerste centimeterne av veggen som er de desidert viktigste for fuktutjevningen over døgnet, vil en diffusjonsåpen isolering til en viss grad jevne ut årstidsvariasjoner.  

Det største problemet med mineralull er at det går med store mengder energi under produksjonen, ca 20 ganger mer enn ved produksjon av trefiberisolasjon. Produsentene reklamerer med at de bruker returglass, men returglass bør heller anvendes til produksjon av skumglass, som erstatning for polystyren i markisolering. Glassvatt kan gjenbrukes som løsfyllsisolering hvis den er uskadd, men kan ikke gjenvinnes. Når den ikke lenger er brukendes må den deponeres, i motsetning til trefiberisolasjon, som kan komposteres eller nyttes til fornybar energi.

Steinull

Steinull består av diabas og dolomitt. Små mengder (maks 2 vekt%) fenolformaldehydharpiks inngår som bindemiddel. Dessuten tilsettes 1 vekt% silikon eller mineraloljer for å minske støving og øke fuktmotstanden. Råvarene blandes og smeltes ved 1350-1500 °C, smeltemassen blåses ut gjennom et munnstykke mot en roterende skive der mineralfibre dannes. Steinull har en betydelig bedre motstandskraft mot brann enn glassvatt, og vil ikke avgi så mye farlig fenoldamp. Som brannbeskyttende isolering er det overlegent annen isolasjon som selges i løse matter, og kan i enkelte tilfeller være eneste alternativ. Men fibrene er trolig like helseskadelige som de i glassvatt, og de fuktbufrende egenskapene like elendelige. Fordi isolasjonen er tyngre har den bedre varmekapasitet enn glassvatt, og gir således et bedre sommerklima. For grunnisolering er trykksterke matter av steinull et mye bedre alternativ enn polystyren, og bør nyttes ved teleisolering for veibyggingsprosjekter etc. Slik kan økosystemet spares for store mengder plast.

Et problem med steinull er at den kan inneholde kalsium (kalsiumkarbonat = kalk), som ekte hussopp (serpula lacrymans) trenger for å overleve. Denne verstingsoppen kan ikke overleve i rene trekonstruksjoner.

Perlittgranulat framstilles gjennom oppvarming av naturlig glass av vulkansk opprinnelse til omkring 1000-1100 °C. Da ekspanderer materialet og får omkring 15-20 ganger større volum. Råvaren brytes først og fremst på Island, men også på den greske øya Milos, i Ungarn og Tyrkia. Perlitt kan ikke brenne og reagerer ikke kjemisk med andre bygningsmaterialer. Den er diffusjonsåpen og så pass trykkholdfast at den kan anvendes som underlag for flytende gulv. Som granulat anvendes den som isolering i gulv og hulromsmur. I Europa selges perlitt også som skiver. Hyperlit er perlitt som man har sprutet silikat på (0,2 vekt%) ved 400 °C og som derfor har blitt fuktavvisende. Er du redd for fukt med påfølgende setninger og redusert isolasjonsverdi, bør du velge hyperlit i hulromsmuren din, f. eks. i ekte teglsteinshus.  Perlitt som er impregnert med bitumen kan avgi emisjoner og bør derfor ikke anvendes innomhus.

Lambdaverdien for porebetong lavenergiblokk er kun 0,078 W/mK, det samme som for massivtreelementer. En ytterveggskonstruksjon av 36,5 cm gir U-verdi på 0,20 W/m2K, og oppfyller bygningsreglementets minimumskrav. Man kan også velge 40 cm tykkelse og oppnå U-verdi på 0,18 W/m2K. At veggen kun består av et lag gir en enkel og trygg konstruksjon, fritt for kuldebroer og kondensasjonsfare.

Skumbetong anvendes i massive konstruksjoner som bærende og isolerende materiale. Den er meget bindemiddelskrevende og består av en sementvelling med 50 % sement, 50 % meritt (et slaggprodukt), vann og en skumdanner (tensidbasert og nedbrytbar) samt lettklinkerkuler som ballast. Dette blir et relativt lett og massivt materiale. Skumbetong kan gytes direkte i form, som blokk eller som element på fabrikk. Elementene er bærende men armeres med et galvanisert stålnett, først og fremst for at elementet bedre skal tåle å fraktes. Materialet er ikke kapillærbrytende. Skumbetong er et relativt nytt materiale, noe som gjør at erfaringene er begrenset.

I Norge markedsføres skumglass som Glasopor, www.glasopor.no. Skumglass framstilles av returglass og varmes opp til ca 1000 grader og kull tilsettes. Derved frigjøres karbondioksid som blåser opp glassmassen til skum, hvoretter den ved avkjøling danner en sluttet struktur med små luftbobler. Materialet er vanntett og diffusjonstett, det verken brenner eller mugner og livslengden er ekstremt lang. Dette i motsetning til skumplast (EPS, EPX), som har en livslengde i mark på maksimalt 100 år, kanskje kun 50-60 år. Derfor bør en økobygger velge skumglass som markisolering, da et økohus har en livslengde som langt overstiger 100 år. Selv etter 500 år har skumglass trolig en gjenbruksverdi.

Skumglassets høye trykkfasthet gjør at om ei plate på mark isoleres undertil med skumglass kan betongplata gjøres tynnere eller helt tas bort. Materialer muliggjør konstruksjoner helt uten kuldebroer, og på en overdekt gårdsplass isolert med skumglass kan man kjøre bil uten at isoleringen ødelegges.

Isoleringen leveres både som løsfyll (granulat) og som plater. For å tette og lime fast skumglassplater benyttes bitumen (asfalt). Asfalt er helseskadelig og bør kun benyttes utendørs. Men det skal visstnok være mulig å få destillert bitumen, hvor f. eks. mengden kreftframkallende PAH-stoffer (Polysykliske Aromatiske Hydrokarboner) er redusert.

Torv ble før brukt som isolering på lignende vis som kutterspon. I dag er den ganske uvanlig. Torv kan anvendes som løsfyll, som skiver eller blokk. Den torven som brytes er den øverste torven i myrer der nedbrytningsprosessene enda ikke har gått så langt og der fibrene er intakte. Torv som løsfyll har blitt tørket og malt ned og har ofte en tilsats av kalk, ca. 5 %. Torv har lav pH og virker derfor bakterie- og mugghemmende. Torvforekomstene i Norden er enorme, men tilveksten skjer langsomt og bør derfor ikke betraktes som en fornybar ressurs. Torv synker sammen en del i vegger og må derfor kunne etterfylles. Den støver under fyllearbeidet.

Transparent isolasjon hører til nye tiders isoleringsmaterialer av plast som slipper gjennom lys. Dels utnyttes materialets mønster i form av bikakemønster, fiberstrukturer eller små rør, dels materialets egenskaper (for eksempel at det inneholder mye luft). De er ofte laget av polykarbonat eller aerogeler. Produktene er enn så lenge dyre og anvendes fremst for å forbedre energiutbyttet ved passiv solvarme og solfangere.

Endelig har det kommet norskprodusert trefiberisolasjon på markedet, og vi slipper å hente fra Sverige eller Danmark. Hunton Flex heter produktet, og leveres som matter som kan innsettes på vanlig måte mellom stenderne. De leveres i tykkelser fra 50-200 mm. Hva de inneholder av bindemidler og tilsetningsstoffer er det ikke informert om i brosjyra, men dette burde det være mulig å finne ut av. Se www.hunton.no, under produkter – isolasjon. 

Hvorfor vi gikk over fra trefiberisolasjon til syntetisk isolasjon i trelandet Norge, er vanskelig å forstå. Den norske grana er ypperlig som isolasjonsmateriale, den avgir lite terpener og har lange fibre. Aller lengst fibre har sitkagran.

Trefiberisolasjon er lite energikrevende å produsere, er hygroskopisk, og kan ved hjelp av kapillærsuget transportere vann på tvers av tyngdekraften. Fukt i isolasjonen vil derfor raskt bli drevet over mot kald side. Trakeidene, som er fibrene i bartre, har indre luftfylte hulrom. Dette medvirker til at isolasjonen er lite utsatt for konveksjon ved vindpåvirkning eller temperaturforskjeller. Luftlommene gjør så isolasjonen kan komprimeres godt, den har derfor god varmekapasitet (termisk masse stabiliserer temperatursvingningene), lufttetthet, lydisolering og fuktregulering.

Løsfyll trefiberisolasjon blåses inn i konstruksjonene, vanligvis fra innsiden. Her er det to metoder i bruk; enten lukket innblåsing gjennom utboringer i kledningen eller åpen påblåsing som kles inn i etterkant. Det er antatt at sistnevnte gir best sikkerhet for god utfylling. For å forebygge setninger er det vanlig å legge inn horisontale lekter i hulrommene eller installere fibermassen med inntil 20 % overhøyde i en ribordskonstruksjon. Det er også avgjørende at det blåses inn med tilstrekkelig densitet. Som minimumsdensitet er anslått 65kg/m3 for å unngå setning under varierende fuktforhold. Med god kontroll på fuktpåvirkningene vil man trolig kunne renonsere noe på densiteten.

Thermocell i Danmark anbefaler at isolasjonen komprimeres til 46 kg/m3, Termoträ i Sverige 48 kg/m3. Dette er 20 kg mindre enn anbefalingene til Bjørn Berge, vår fremste materialøkolog, som anbefaler minimum 65kg/m3. Krev derfor en komprimering på minst 65kg/m3, helst mer. Det er jo slik at dess hardere trefiberisolasjonen komprimeres, dess bedre lydisolering, brannmotstand og lufttetthet, svalere sommerklima og mindre vakumklima, og redusert fare for setninger. Men komprimeres den for mye vil det gå på bekostning av isolasjonsverdiene, selv om hulrommene inne i fibrene alltid vil gi en viss isolasjon i seg selv. Allikevel er det bedre å heller ha litt tykkere vegger enn å risikere setninger. Hunton Flex har en densitet på 50kg/m3, om dette er nok kommer an på varigheten til bindemidlet. Kanskje bør det også her legges inn horisontale lekter?

Noen produsenter selger en diffusjonsbrems av polyetylenfolie full av mikroskopiske hull, slik at konstruksjonen kan puste. Men polyetylenfolie har en beregnet livslengde på ca 50 år, noe som er et altfor kort tidsperspektiv i en økologisk sammenheng. Jeg vil anbefale å bruke harde trefiberplater innvendig (uten syntetstoffer), som påføres en fals lik stenderen der de skrus fast over stenderne. Slik holder det med ei rekke skruer for hver skjøt, man sparer stenderen, skruer, og får en tettere overlapp. Harde trefiberplater er mer brannbestandige, har bedre varmekapasitet og er mer lufttette enn porøse trefiberplater, som bør nyttes utvendig. Dette fordi innvendig diffusjonsbrems bør være 5-10 ganger mer diffusjonstett enn utvendig vindbrems, for å sikre at fukt effektivt transporteres vekk. Ved løsfyllsisolering som blåses inn må platene være solide, hvis ikke vil de bule ut av det store trykket fra isolasjonen, benytt derfor tykke og solide plater. Utenpå her skrus fast lekter som ledninger og rør kan legges innenfor, og panel slås på. I mellomrommet kan evt. legges leirplater eller lignende brannhemmende og høyhygroskopisk materiale, løs isolasjon bør unngås pga. økt brannfare.

Mot taket er det viktig med ekstra god lufttetting, særlig hvis huset har to etasjer kan det oppstå et visst overtrykk i andre etasje. Dette vil presse mot takkonstruksjonen, slik at hver minste utetthet kan føre til at store mengder luft lekker ut og kondenseres. I tillegg kommer at isolasjonstykkelsen i tak gjerne er større enn i veggene, pluss at kapillærkreftene må jobbe rett opp mot tyngdekraften. Det er svært sjelden det oppstår mugg i vegger med trefiberisolasjon, men i takkonstruksjoner har det vært flere tilfeller av mugg.

For lufttetting bør det legges kraftpapir eller lignende i alle overganger og skjøter, særlig overgang tak/vegg og vegg/vegg, før platene settes på. I tillegg bør det brukes lindrev eller hampdrev som klemmes sammen mellom platene i overganger og skjøter. Fest gjerne ytterligere et lag kraftpapir utenpå platene før utlekting. Utlekting mot tak og gulv bør kombineres med å presse på plass ytterligere ei drevremse. For å få god lufttetting er det også viktig at isolasjonen fyller ut godt, slik at det ikke blir noen tomrom.  Å få trehus lufttette er en stor utfordring og krever den største nøyaktighet.

Som brannhemmende middel bruker mange ammoniumpolyfosfat, som produseres av ammoniakk og fosforsyre. Dette er et konserveringsmiddel som også er godkjent for fødevarer, men etter tester utført for Thermocell fant de ingen målbar fungicid forskjell mellom behandlet og ikke behandlet isolasjon. Dette tilsettes isolasjonen i en mengde på ca 5 % og har ingen negative miljøeffekter. Termoträ tilsetter i tillegg ca 10 % borater. Ammoniumsulfater har det vært spekulert i om kan avspalte ammoniakk på varme dager, om dette også kan gjelde for ammoniumfosfater vet jeg ikke.

Ammoniumpolysulfat brukes også som brannhemmende middel, særlig i matter. Dette er et middel som visstnok skal minne mye om kunstgjødsel, og enkelte er derfor redde for at det i fuktig tilstand skal være gunstig for tilveksten av mugg. Det har også vært spekulert i om tilsetninger av ammoniumsulfater kan avspalte ammoniakk på varme dager, men uten at dette har vært undersøkt nærmere.

Mye brukt er borater, som borsalt, boraks og borsyre. Borater står på statens OBS-liste, www.sft.no/publikasjoner/kjemikalier/1910/ta1910.pdf, med begrunnelse at de kan gi redusert fruktbarhet og fosterskade. The Institute of Medicine, USA, har satt 17 mg bor pr dag som toleransegrense for gravide (mat og drikke). Bor er en begrenset lagerressurs og kan i store mengder være giftig for vannlevende organismer. Bor er dessuten en viktig ingrediens i solceller, og jeg mener at bor bør forbeholdes solceller og medisiner, og ikke ”sløses” vekk i isolasjon og fyrverkeri. Bør uansett ikke benyttes i innervegger og innvendig himling, og må forsegles godt i yttervegger, tak og gulv. Borater er effektivt både som fungicid og som brannhemmer.

Magnesiumklorid er en god brannhemmer, men da den også er meget fuktabsorberende bør den ikke tilsettes i større mengder enn 5-8 %. Det er mulig den kan blandes opp med vannglass for å motvirke dette?

Vannglass er et over 200 år gammelt og velprøvd produkt, som bl.a. ble brukt til å konservere egg. Å tenne på et avispapir som er dyppet i vannglass er umulig, det er således en meget god brannhemmer. Ved påføring gir vannglass en sterk basisk reaksjon, men om selve isolasjonen blir basisk vet jeg ikke. Sterke baser og syrer holder sopp og skadedyr unna. Vannglass er helt ufarlig og hvorfor det ikke brukes mer som brannbeskyttelse av trefiberisolasjon, vet jeg ikke. Kanskje det er for dyrt, kanskje er det en mer komplisert prosess å påføre? Min favorittilsetning er i alle fall vannglass. Jeg ville også foretrekke trefiberisolasjon fra vinterhogd virke, da dette har lavere sukkerverdier enn sommerhogd. Det er sukkeret i veden mugg- og svertesoppene er ute etter.

Som bindemiddel i trefibermatter brukes ofte polyolefiner, gjerne en kombinasjon av polyetylen og polypropen. Polyolefiner sies å være den mest miljøvennlige plastfamilien, og skal ved brenning kun avgi karbondioksid og vann. Men det er dog et petrokjemisk produkt. Man kan også stille spørsmål ved varigheten, da termoplaster brytes ned av vekslende temperaturer og sollys. Noen bruker maisstivelse som bindemiddel. Jeg har et håp om at lignin kan brukes som råvare for plaststoff for plastproduksjon, dette er et avfallsprodukt fra celluloseindustrien som i dag stort sett brennes. Se http://www.forskning.no/artikler/2009/januar/208373.

Les også den flotte utredningen om trefiberisolasjon av Bjørn Berge på http://www.arkitektur.no/?nid=155972&pid0=155001. Her er omtalt flere typer bindemidler, brann- og sopphemmere, og det er en oversikt med linker til europeiske produsenter.

Disse tilvirkes av tre som flises og defibreres, spes ut med vann, og presses så sammen under varme og trykk. Treets egen lignin fungerer som bindemiddel. Trefiberplater produseres som harde, mellomharde og porøse. Porøse trefiberplater (12-40 mm) anvendes framfor alt som varmeisolering, trinnlydisolering og som lydabsorbenter. Iblant tilsettes (1-3 %) aluminiumsulfat for å beskytte mot mugg og ammoniumsulfat for å øke brannherdigheten. Visse plater har et yttersjikt av voks. Oljeherdede plater er mer fukttålelige og inneholder vanligvis tallolje eller linolje. Trefiberplater med lim (MDF) må unngås av miljøhensyn.

Disse platene består av treull (35 vekt%) med sement eller magnesitt som bindemiddel (65 vekt%). Tilsatsmiddel av kalsiumklorid (0,2 vekt%) kan forekomme for å styre herdingen. De er fukttålelige, fuktbufrende, lydabsorberende, trykkholdfaste, brannherdige og har høy pH verdi som vanskeliggjør muggvekst. De anvendes ofte i innertak i bad, badehaller og gymnastikksaler. Platene er tunge og derfor lydisolerende. Pga sin grove yte er platene utmerkede pussbærere. Det finnes lave hus som er bygd av treullplater, der platene både bærer og isolerer. Det finnes også treullsementplater armerte med granstokker med spennvidde opp mot tre meter. Treullsplater kan kjøpes ferdigmalte og finnes med ulike finhetsgrader for treulla. Sementtilvirkningen er krevende. Produksjon av treullsplater finnes i Sverige.

Vermiculitt tilvirkes av glimmer. Materialet varmes opp til 800-1100 °C, da deler det seg i tynne skiver og krøller seg sammen til en lett og porøs masse som anvendes til varmeisolering, enten som løsfyll eller plater. Det kan også anvendes som tilsats i betong i proporsjonene 6:1, for å gjøre den lettere og mer termisk isolerende. Ekspandert vermiculitt er kjemisk inert, ubrennbar og tåler høye temperaturer. Vermiculitt tar opp mer fukt og har større setningsrisiko enn perlitt. Energiforbruket er høyt ved produksjon.

Anvendt hovedlitteratur:

Varis Bokalders & Maria Block, ”Byggekologi. Kunskaper för ett hållbart byggande”. Svensk Byggtjänst, 2004.

Anvendte nettsteder:

http://www.novator.se/kretslopp/0204/ekobygg.pdf

http://www.arkitektur.no/?nid=155972&pid0=155001