Mineralske byggematerialer

Av Øyvind Holmstad

Fordeler med murhus:

·        Lengre holdbarhet og lavere krav til vedlikehold og reparasjoner.

·        God lydisolering.

·        God varmelagringsevne med påfølgende behagelig boklima (unngår vakumklima).

·        Bedre evne til å gi et svalt inneklima under varme sommermåneder.

·        Bedre lufttetthet.

·        Fritt for råte- og insektskader.

·        Betong og leire har en ubegrenset formfrihet.

Ulemper med murhus:

·        Byggingen tar lengre tid.

·        Problemer med fukt i huset den første tiden etter byggingen.

·        Byggematerialene (tegl, betong, sandstein) krever mye energi under tilvirkning.

·        God varmeisolering er oftest bare mulig å oppnå med sjikt av andre materialer.

·        Kostnadene ved om-, ut-, og tilbygg er høyere.

·        Armeringsjern kan forsterke elektromagnetiske felt og forstyrre jordmagnetismen. (Riktig utført, med god og solid jording etc., kan armert betong gi god beskyttelse)

·        Betong har dårlige fuktregulerende egenskaper, gode fuktregulatorer som kalk- og leirepuss biter ikke på betong.

Råmaterialene 

til mineralske byggematerialer er leire, sand, grus og ulike bergarter. De finnes bokstavelig talt så godt som overalt og har oftest vært utvunnet og nyttet i lang tid. Det mest økonomisk og økologisk bærekraftige er å utvinne dem nærmest mulig der de skal anvendes. Problemet med utvinningen er at den kan forstyrre landskapet, samt at viderebearbeidingen innebærer energikrevende og miljøbelastende innslag.

Grunnmaterialer

Sement

Sement er et vannbasert bindemiddel for mørtel, betong, puss og forskjellige byggprodukter, som heller, kantstein, formstein, rør, fiberblandede sementmaterialer (sementbundne sponplater og treullplater etc.), lettbetong og mange veggbyggematerialer. Sement vil sammen med vann herde og danne ei steinhard masse. Hardheten og tettheten avhenger av tilslagsmateriale, en god gradering av denne, og v/c-forhold nærmest mulig 0,4. V/c-forholdet vil si vann delt på sement, og er kg vann delt på kg sement lik 0,4, har betongen akkurat den mengde vann den trenger for å herde. Det vil da ikke dannes porer av overflødig vann som må ut av betongen. Godt fagarbeid under støyping er viktig for å unngå luftporer og separasjon med påfølgende steinreir, samt etterfølgende god vanning for å unngå tørkespenninger i betongen. Alt du trenger å vite om betong fra portlandssement finner du i Betongboka fra Norcem, Gyldendal Forlag.

En spennende nyskapning er COIN (Concrete Innovation Centre), med SINTEF som vertsinstitusjon. De arbeider med å utvikle nye sementtyper som krever betydelig mindre energibruk, da den høye energiinnsatsen er den alvorligste innvendingen mot betong fra et økologisk ståsted. De arbeider også for å kunne bytte ut stangarmering, som er enormt energikrevende, med bruk av korte fibre som tilsettes betongen under blandingen. Det finnes store utfordringer knyttet til dette, spesielt i bjelker og dekker, men COIN har som mål å løse utfordringene. Kanskje er betong framtidens miljøvennlige byggemateriale? Se www.coinweb.no

Den reineste formen for sement er portlandssement, som dominerer totalt i Norge. Denne består av:

·        64 % brent kalk (CaO)

·        20 % kiselsyre

·        5 % feltspatholdig leire (Al₂O₃)

·        8,5 % annet materiale, som kalsiumsulfat, masovnsslagg og flygeaske (kan være radioaktive), oljeskifer, kalksteinsmjøl, pimpsteinsmjøl, bentonitt med mer.

Råmaterialene utvinnes fra kalk- leire- og grustak, samt avfall fra stål- og kullkraftverk. Disse råmaterialene males ned og brennes ved en temperatur på ca 1500 grader. Ved forbrenninger oppstår en del dioksin og furan, samt at det frigjøres giftig støv og tungmetaller, som thallium og kvikksølv. For å unngå at dette havner i naturen kreves avansert renseutstyr. Den høye framstillingstemperaturen gjør sement til et energikrevende byggemateriale. Sement inneholder 20 – 200 mg krom per kg. Særlig det meget giftige krom VI (mellom 0,1 og 26 ppm.) kan gi opphav til eksem, som kalles murerskabb. Kromrik sement bør derfor unngås.

Sement er også svært alkalisk, noe som kan lede til hudproblemer ved anvendelse. En del sementtyper, som jernportland-, masovns- og pimpsteinsmjølsement, kan være radioaktive. Man kan vitterlig ikke unngå å bruke betong når man bygger økologiske hus, men man bør bruke så lite som mulig. Som etasjeskillende elementer kan benyttes massivtreelementer, som kan ha like lange spenn som spennbetong.

Kalk

For pussmørtel, murmørtel og kalksandstein er bindemiddelet kalk. Kalken utvinnes gjennom brenning av kalksandstein (kalsiumkarbonat, CaCO₃), hovedsakelig fra dagbrudd. Når kalksteinen opphetes til 900 grader reduseres den til brent kalk (CaO). Om brent kalk vanngytes omvandles den under sterk varme til lesket kalk (Ca(OH)₂). Lesket kalk kan brukes til å pusse inner- og yttervegger, og lesket kalk utrørt i vann kan brukes til å kvitkalke hus og leiegårder. Dermed forenes den med karbondioksid i lufta og går tilbake til fast kalkstein. Også kalk kan inneholde krom IV. Lesket kalk er sterkt alkalisk og etsende, men knappest radioaktiv. Kalk absorberer godt ulike emner i atmosfæren, som svovelsyre, samt at den er desinfiserende. Dette sammen med kalkens meget gode fuktutjevnende egenskaper, gjør kalk til et særskilt bra bindemiddel i pussmørtel. Gjenvinning og avfall er uproblematisk, om ingen skadelige emner tilsettes kalken.

Ekte hussopp (serpula lacrymans) trenger kalk (kalsium fra kalsiumkarbonat) for å nøytralisere oksalsyre den produserer under nedbrytingen av trevirke. Denne verstingsoppen kan ikke overleve i rene trekonstruksjoner. Har den først etablert seg kan den spre seg lynraskt, fordi den egenhendig kan frakte vann over lange avstander eller utvinne vann fra veden den bryter ned, og slik lage seg optimale vekstbetingelser (30% fuktkvote i treet og +20 °C). Derfor bør man utvise en viss forsiktighet med å blande kalkholdige materialer (kalk, steinull, jord, rotten betong etc.) med trevirke.

Gips

Gips egner seg som bindemiddel innomhus for pussing, stukkatur, byggeplater og gulv. Gips består av kalsiumsulfater fra en reaksjon mellom svovelsyre og kalkstein. Naturlig gips framstilles av gipsstein (anhydritgips), som hovedsakelig importeres fra Russland. Mye gips kommer fra industriell avsvovling av røykgasser, såkalt REA-gips, som er mye brukt i Mellom-Europa. Vannet i gipsen frigis ved at den varmes opp til 100-300 grader. Om gipsen igjen tilføres vann får man et fast, porøst materiale, hvorav 40-75 % av volumet består av luftporer. Gips gir god brannbeskyttelse, men er et heller dårlig fuktregulerende materiale. Ved en innendørs luftfuktighet på 50 % og 2 cm tykk veggkledning, kan en kalkpuss absorbere 1,8 kg/m² fukt, heltrepanel 1,08 kg/m² fukt, mens gipsplater kun vil oppta 0,09 kg/m² fukt. Et problem med gipsplater er at den mangler skru- og spikerfasthet, så snart man skal henge opp et lite bilde må man derfor ut på en omfattende rekognosering etter underlige mekaniske festemidler. Finner man en liten spiker fra roteskuffen har det lett for å bli et stort hull, som det er vanskelig å utbedre. I motsetning til tre, som kan flikkes på og ved slitasje utvikler patina, er gipsplater et forfallsmateriale. Dessverre kom gipsplater i omfattende bruk under gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig, som et billig og hurtig materiale, og har ”satt seg” som byggemateriale. Sett i forhold til dårlig robusthet og vedlikeholdsvennlighet, er ikke gipsplater et økologisk materiale. Naturgips inneholder ubetydelige mengder helseskadelige emner, men REA-gips har enda mindre tungmetaller enn naturgips. Biproduktgips, som fås ved produksjon av fosforsyre og rensing av avløpsvann, kan inneholde betydelige mengder tungmetaller og kan være radioaktiv.

Leire

Leire består hovedsakelig av aluminiumsilikater, dvs. produkter fra forvitring av mineralet feltspat. Leire blandet med fin kvartssand og små glimmerfjon, utgjør det materialet som på tysk skrives Lehm og på engelsk loam. Ubrent sådan leire kan anvendes til vegger, til sparkling av vegger og innertak, til mørtel og puss samt til gulv. Blandet med vanlig leire brennes denne til leirstein, som murstein, taktegl og gulvtegl av ulike slag.

·        Tegl gir store muligheter til arkitektonisk virkning og uttrykk gjennom variasjoner i kulør, brenning, mønster, forband, fugemørtel/form, slamming, tynnpuss, tykkpuss, maling med mer.

·        Gode tekniske egenskaper: bæreevne, brannbeskyttelse, lydisolering, stor motstandskraft mot ytre påvirkninger av så vel forurensninger som slag, støt med mer.

·        Gunstig for innomhusklimaet da det har evne til å ta opp og avgi varme og fukt. Avgir ingen skadelige gasser.

·        Innebærer raskt byggende, taket kan komme på tidlig. Tommelfingerregel: En erfaren murer murer ca 1 m² halvsteinsmur på en time og 1 m² isolert kanalmur på to timer.

·        Få inngående materialer minsker sårbarheten under bygging og drift. Mulig å reparere gjennom å bytte ut einskilte steiner (mørtel svakere enn stein).

·        Kan i prinsippet produseres lokalt.

Råvaren til tegl er en blanding av leirer, som ofte iblandes emner som gir porer i teglet (sagspon og cellulose – unipor-systemet) eller kuler av polystyren (poroton-systemet, gir dårlig fuktregulerende makroporer). Denne blandingen presses gjennom et munnstykke som gir massen de blivende steinenes form og evt. hull, som skjæres av i rette lengder. Råteglsteinene plasseres deretter i et tørkerom som varmes av hovedovnens overskuddsvarme. Siden transporteres de inn i den tunnelformede hovedovnen, hvor de tørre leirsteinene brennes ved en temperatur mellom 800 og 1200 grader i snaut tre timer. Under brenningen brenner sagsponen eller polystyrenkulene opp og etterlater varmeisolerende porer. På det meste var det nærmere 200 teglverk i Norge, i dag har vi kun ett tilbake, Bratsberg Teglverk i Telemark. Her ligger også Nasjonalt Teglsenter, hvor du kan skaffe deg den informasjon du trenger om dette vakre materialet, www.nasjonalt-teglsenter.no.

Tegl har mennesket brukt som byggemateriale i over 5000 år overalt i verden. Før i tiden arbeidet man kun med heltegl, men under de siste 50 år har det blitt mer og mer hulltegl. Det aller siste er et såkalt vokskaketegl, som ligner på bivoksplater. Dette er en balansegang mellom best mulig styrke kontra varmeisolering. Vokskaketegl har λ på 0,12 W/mK, mens poretegl har λ på 0,20 W/mK. Heltegl forekommer nå kun i form av klinker, dvs. tegl som brennes ved en så høy temperatur at det sintres fullstendig. Dette klinkerteglet har knapt noen fuktbuffrende egenskaper, men er svært robust og ildfast. Gjennomsintret tegl brukes helst i ildsteder og skorsteiner.

Tegl består av et uttall tynne og lange gjennomgående mikroporer som er forbundet med hverandre. Fukt blir derfor raskt tatt opp og raskt returnert ved senkning av den relative luftfuktigheten. Vi finner mest mikroporer i lavbrent tegl. Det samme gjelder poretegl brent med min. 15-20 % kalk. Mens vanlig høybrent tegl kan ta opp maksimum 0,9 – 1,4 liter vann/m², kan disse typene absorbere mer enn 3 liter. I høybrent tegl er en del av mikroporene smeltet sammen til makroporer. Det gjelder også for poretegl brent med isoporkuler. Høyporøs tegl er utmerket som fuktregulerende sjikt i baderom. Ved å bruke fuktutjevnende tegl og minst mulig klinkerfliser på badet, unngår man kondens og fukt på speilet. Fram til 50-tallet var det vanlig å først mure opp bad- og våtrom i tegl, for så å bygge tørre rom i tre. Denne tradisjonen gjenopptok de ved Understenshöjden økoby i Stockholm. Dagens bad er en giftpøl av membraner, fugemasser, våtromsmaling og tettesjikt, som ødelegger den naturlige fuktbalansen.

Ved å tilsette teglen stoffer som brennes ut når steinen bakes, øker poreinnholdet, noe som gir bedre isolasjonsverdi og høyere fuktoppsug. Vanlige utbrenningsstoffer er sagflis, torvmuld, hakket halm og pulverisert kull. Unngå Porotontegl, hvor det er brukt isoporkuler under utbrenningen, noe som gir dårlig fuktregulerende makroporer.

Porøsiteten, og dermed isolasjonsevnen og fuktabsorpsjonen, øker også ved at man tilsetter utgassingsstoffer i andeler på 15-20 %. Dette kan være oppmalt kalk, dolomitt eller marmor, som under brenningen reagerer med å utvikle karbondioksid. Tilsetningene binder også avgasser av svovel og fluor til ufarlige sammensetninger, f. eks. gips.

Teglen kan tilsettes isolasjonsstoff i form av kiselgur i andeler opp til 90 %. Kiselgur er luftfylte forsteininger etter kiselalger. Resultatet er en blokk med god isolasjonsevne og høyt vannoppsug.

Produksjonen av tegl krever mye energi. Men samtidig har teglproduktene minimalt vedlikeholdsbehov og høy holdbarhet, og vil i de fleste tilfeller langt overleve de fleste andre materialer i huset. Dieter Hoffmann-Athlem uttrykker dette i sitt sivilisasjonskritiske paradoks: ”Tegl er nesten for holdbart til å ha noen sjanse i dag”. Produktene er meget bestandige overfor de fleste kjemiske angrep, unntatt de sterkeste syrer. Bl.a. blir dreneringsrør av tegl ikke skadet av å ligge i sur jord, i motsetning til betongrør. Også den visuelle aldringen er av en helt annen kvalitet enn for betong. 

I dette perspektivet er det viktig at teglkonstruksjoner utformes med henblikk på gjenbruk. Omfattende og planmessige gjenbruksrutiner kan på mange måter representere viktige forutsetninger for å akseptere tegl som et økologisk forsvarlig konstruksjonsmateriale.

Forurensningsutslippene fra teglindustrien kan imidlertid på relativt enkelt vis renses ut ved nedvasking eller ved tilsetning av kalk til leiren. Og teglkonstruksjoners totale energibruk kan reduseres vesentlig ved differensiert bruk av produkter med ulik brenning, bl.a. konsekvent bruk av lavbrent tegl på mindre utsatte steder.

Så sent som på 1950-tallet var lysbrent, velbrent og klinker standard på teglverkene. Også ”sterk-og-lett-stein” brent med flis, kullpulver, torv, stråhakkelse eller lignende var vanlig. Tegl som er brent ved 200-400 grader, har holdt seg i minst 4000 år uten alvorlige skader. Men dette er i varmere strøk. Hos oss vil vannoppsuget i slik stein være så vidt stor at vi kan risikere frostsprenging hvis muren er utsatt for vær og vind. Med en god puss blir dette problemet mindre, og vi må regne med at en rekke av Nordens pussede teglbygninger fra middelalderen er bygd av relativt lavbrent stein.

I huset er tegl jevnt over et sunt materiale. Det kan inneholde noe radioaktivt materiale, men inneklimaet i teglhus har jevnt over vist seg å være mindre belastende enn i betonghus. Vi må likevel være på vakt der det er brukt tilslag av radioaktivt materiale fra industrien, som flygeaske og masovnslagg. Ellers regnes tegl for å ha en positiv innvirkning på inneklimaet, særlig de mest porerike produktene, som er utmerkede fuktregulatorer. Avsyring av teglvegger med saltsyre kan føre til inneklimaproblemer.

Teglelementene

Av konstruksjonstegl finnes det tre hovedtyper i bruk: massiv stein, hulltegl og lettegl. I tillegg har vi zytanblokken, som er brent sammen av ekspanderte leirekuler. Hullteglet er det vanligste. Her sparer man leire, samtidig som isolasjonsevnen øker noe. I tillegg er den lettere, og den gir fastere konstruksjoner ved å binde bedre til mørtelen. Hullene må imidlertid være så små at det ikke glir mørtel ned i dem og fyller dem opp. I Norge forhandles hulltegl i to utgaver, 1600 og 1400 kg/m³. Den førstnevnte har luftrom mindre enn 15 %, og den sistnevnte over 15 %.

Historisk har størrelse og utforming av teglstein variert mye. Romerne brente vanligvis kvadratiske eller trekantete byggetegl med sider opp til 60 cm og tykkelse 4 cm. De lagde også halvsirkler og diverse teglornamenter. Den rektangulære steinen har, med noen få unntak, alltid blitt framstilt etter det prinsippet at lengden skal være to ganger bredden pluss en fuge. Norsk standardformat er i dag 228/85/35 mm.

På kontinentet er dekker og bjelker med tegl som hovedmateriale temmelig utbredt. I teglbjelkene blir konstruksjonen spent sammen med en stålarmering, mens teglelementene i dekket bare er delvis konstruktive og lagt mer eller mindre løst mellom betong eller tegldragere.

Teglvegger kan mures opp med blokkforband, kryssforband, løperforband, flamsk forband og munkeforband. Tegl finnes i et stort fargespekter og kan leveres i de fleste nyanser fra hvit til rød, grå og svart. Gammel tegl har en egen sjarm fordi de naturlige variasjonene var større.

Man må huske å la hver tredje stussfuge i første skift på yttervangen være åpen, så evt. kondens og is kan få renne ut av veggen. Det er viktig at blikk- og beslagarbeidene utføres på en faglig forsvarlig måte. Beslag med 4-5 cm avstand til murverket er et forhold som er absolutt. Hvis ikke denne regelen overholdes, blir fuktigheten liggende konstant i murmaterialet, og negative forhold kan oppstå over tid.

Teglkonstruksjoner og gjenbruk

Teglkonstruksjoner med omfattende stålarmering, slik det er vanlig i større konstruksjoner, egner seg vanligvis dårlig for gjenbruk. Hvis man i bygninger over 3-4 etasjer likevel ønsker en ytterflate av eksponert tegl, bør man ty til forblending av tynnere teglfliser, slik vi ser det bl.a. i Oslo Rådhus.

Mørtelen er vanligvis det svakeste leddet i en teglkonstruksjon. For at muren skal være lett å dekomponere, bør man likevel nytte kalkrike mørtler. For utvendig bruk vil dette si kalksementmørtler med maks andel portlandssement 65 %, helst mindre. Svakere fuktegenskaper på slike mørtler kan i stor grad kompenseres med puss. Innvendig kan man ofte bruke en mørtelblanding med for eksempel kalk og sand i forholdet 1:3. Dette er en svakere mørtel, men likevel god nok for mindre konstruksjoner.

Det er ennå ikke utviklet en effektiv metode for rensing av gammel tegl. Dette må derfor utføres for hånd og må regnes som relativt arbeidsintensivt. Gjenbruksstein er først og fremst aktuelt for innvendige skillevegger, bakmurer og lignende der de horisontelle kreftene er små. I porene vil det nemlig være igjen rester etter gammel mørtel som har gått i kjemisk forbindelse med teglen. Det gir en dårligere heft til ny mørtel.

Gjenbruksstein må vannes godt før muring. Sotsiden fra skorsteiner må aldri ligge ut, fordi soten vil slå igjennom pusslaget.  

Tegl som av ulike grunner ikke lar seg dekomponere, kan males opp til teglsteinsmel som under visse forutsetninger kan brukes som pozzolantilsetning i sementer. Større teglbiter kan nyttes som tilslag i betong.

Mindre konstruksjoner av tegl

Teglkonstruksjoner over bakken kan utføres som vegger, pilarer, buer og hvelv. De to sistnevnte brukes i takkonstruksjoner. Buer er også den vanligste metoden for hulltaking i vegg til vinduer og dører uten bruk av stålarmering. Muring av buer og hvelv er arbeidskrevende og forutsetter god materialmessig innsikt.

Ved muring av ordinære uarmerte teglvegger bør man følge disse tommelfingerreglene:

·        Bygningen bør ikke være høyere enn to etasjer.

·        Største avstand fra senter til senter i bæreveggene skal maksimalt være 5,5 meter. Avstanden mellom avstivende skillevegger eller annen sideavstivning bør ikke overstige 4-5 meter.

·        Hovedbæreveggene bør være minst 20 cm tykke, altså to-steinsvegger. Alternativt kan konstruksjonen bestå av en-steinsvegger mellom pilarer med tverrsnitt minst 30/30 cm.

·        Vindus- og døråpninger bør i det vesentlige ligge rett ovenfor hverandre.

Så vel massive murer som skallmurer er aktuelle. De massive murene er likeframme i utførelsen, og man kan isolere innvendig eller utvendig med for eksempel treullsementplater som pusses. Ved utvendig isolering får man bedre utnytting av energisparingen teglets høye varmelagringsevne kan gi.

Skallmurer består ordinært av to halvsteinsvanger med innbyrdes avstand 10-15 cm. Hvis man skal utnytte det vedlikeholdsmessige fortrinnet med teglet og la det være eksponert, bør man nok benytte frostbestandig stein i ytre vange. Høybrente produkter er mest aktuelle. Klinkerbrent stein har for lav fuktabsorpsjonsevne og må i så fall luftes fra baksiden. Skal ytterflaten likevel pusses er det også aktuelt med produkter som er brent ved lavere temperaturer.

Til indre vange i skallmurer er mellom- og lavbrente stein opplagte valg. En slik differensiering av teglkvaliteter var vanlig helt fram til 1950-tallet, og begrunnelsen var opplagt energisparing i produksjonen og dermed lavere kostnader. I dag brukes dessverre høy- og klinkerbrent stein i alle sammenhenger.

Lavbrent og porøs teglstein må gjennomfuktes før opplegging for ikke å trekke all fuktighet ut av mørtelen. Det samme må man gjøre før keramiske fliser monteres i mørtel på slike underlag, for eksempel i et dusjhjørne. Lavbrent tegl forener seg godt med leirholdige bindematerialer, mindre godt med rene kalkprodukter.

Vangene er vanligvis forbundet med stålbånd. Mellomrommet fylles med isolasjon, helst av mineralsk opprinnelse, som perlitt, løs lettklinker og vermiculitt (mer utsatt for setninger enn perlittgranulat). Skal man nytte steinull må denne være impregnert, noe som er uheldig fra et økologisk ståsted. Hyperlit er perlittgranulat som man har sprutet silikat på (0,2 vekt%) ved 400 °C og som derfor har blitt fuktavvisende. Er du redd for fukt med påfølgende setninger og redusert isolasjonsverdi, bør du velge hyperlit i hulromsmuren. Perlitt som er impregnert med bitumen kan avgi emisjoner og bør derfor ikke anvendes innomhus. Er fukt intet problem er naturlig perlitt best. Perlitt kan også fås som plater. Mot grunnen bør det isoleres med glasopor, som er like varig som teglet. Et teglhus kan stå i 1000 år, da nytter det ikke med isolasjon som går i oppløsning etter 100 år. I strøk med kraftig slagregn lønner det seg å pusse innsiden av ytre vange. Bjelkehoder som hviler på indre vange, pakkes inn i impregnert papp.

En mellomting mellom skallmur og massiv mur består av et utvendig sjikt med massiv tegl og et innvendig med lett-tegl forbundet med en mørtelfuge på 2-3 cm, som også virker som tettesjikt.

Ved muring av pilarer må man legge inn forsinket netting i minst annenhver fuge tvers på kraftretningen.

Gulv- og taktegl

For gulv er det beste å bruke teglfliser som er spesielt produsert for gulv, som finnes i tykkelser fra 20-50 mm. Hvis du skal bruke mørtel over tre, må du tilføye et vanntett sjikt for å hindre at vann trenger ned i veden. Særlig viktig er dette i fuktutsatte rom, som vindfang.

Taktegl har en vesentlig lengre livslengde enn betongpanner, og eldes med en helt annen verdighet. Se for deg alle de vakre sentral- og middelhavseuropeiske byene med betongpanner på taket, og all sjarm ville svinne hen som dugg for solen. Ved en livssyklusanalyse etter EPS-metoden (Environmental Priority Strategies in product design), kom leirtegl ut som beste taktekkingsmateriale. Www.hedenstedt.nu er et firma som selger gammel taktegl, og her finnes mye informasjon om takteglets framstilling og historie. Faktisk har de taktegl helt tilbake fra 1700-tallet, det sier noe om teglets fortreffelighet. Dagens betongpanner vil neppe finnes hos gjenbruksbutikkene år 2300.

Aktuelle konstruksjonstegl

Skumglass (λ = 0,042 W/mK) tilvirkes gjennom at luft og kullpulver blåses inn i smeltet glass, en sluttet struktur med små luftbobler dannes. Materialet er vanntett og diffusjonstett, det verken brenner eller mugner og livslengden er lang. Skumglassets høye trykkfasthet gjør så om ei plate på mark isoleres undertil med glasoporplater, kan betongplata gjøres tynnere eller helt fjernes. Isolasjonsplater av skumglass på flate tak, limt og tettet med asfalt, kan man både gå og plante på.

Materialet framstilles av returglass, og er en utmerket anvendelse av et avfallsprodukt. Det bør erstatte EPS og XPS som markisolering. Produsentene av glassvatt reklamerer også med bruk av returglass, men de lager et helsefarlig produkt som på alle måter bør erstattes av treullfiber. Glasopor selges som lettfylling, byggeblokker og murstein. Se www.glasopor.no.

Leire absorberer fukt og lagrer varme svært bra, og gir derfor et utmerket innomhusklima. Ved en økning av relativ fuktighet fra 40-80 % i løpet av tre timer, vil en kalkpusset vegg absorbere 13 g/m², mens en leirvegg kan fuktbuffre hele 30 g/m² ved samme betingelser. Dette er ganske overlegent! Derfor kan det være lurt å bygge opp innvendige lettvegger av adobe, som er tørket leirstein. Denne bør pusses med leire. Et problem er at leire krymper i volum når den tørker, noe som kan gi sprekkdannelser. Det kan derfor være en fordel å kle adobeveggen med ferdige leirbyggeplater av lettleire stabilisert med jutevev eller stråmatte, noe som er å få kjøpt i de mange tyske økologiske byggevarehusene. Thermo-Hanf er en Tysk produsent av leireplater med mer, som har informasjon på Svensk og Dansk, se www.thermo-hanf.de. Vil du ikke ta turen til tyskland bør du blande inn for eksempel strå eller trefiber i det ytterste pusslaget, som armering. Adobevegger må ikke dekkes av svake fuktbuffrende materialer, som gips- eller sponplater. Dette fordi det er de ytterste 1-2 cm av veggen som utjevner fuktvariasjoner over døgnet.

Innvendige leirvegger kan males med leirmaling, f. eks. fra www.ekologiskabyggvaruhuset.se, eller med kalkmaling (Gotlandskalk). Det finnes flere metoder for overflatebehandling av leire man kan lage selv, kontakt NJH www.naturligbyggeri.no/halmhus eller Gaia Arkitekter for råd. For utvendig leirpuss må benyttes kalivannglass, da denne trenger dypere inn og er mer diffusjonsåpen enn natriumvannglass.

På grunn av at leire tørker så langsomt har den som bygger i leire frie hender til å følge sin estetiske fantasi. Således tilbyr leire husbyggere med kunstneriske anlegg og ambisjoner gode muligheter til å realisere disse. Leire egner seg utmerket for buede linjer og innfløkte former.

Kalksandstein framstilles av brent kalk (8 %) og kvartssand (92 %), som blandes med vann og presses til råstein etter en teknikk utviklet i siste halvdel av 1800-tallet. Denne herdes under damptrykk i en ovn (autoklavprosessering) mellom 4 og 8 timer i en temperatur på ca 200 grader. Derved frigjøres kiselsyre fra sanden, som sammen med lesket kalk danner krystallinske forbindelser som binder sammen sandkorna. Verken ved produksjonen eller den videre bearbeidingen avgis skadelige emner, sluttproduktet et fritt fra sådanne og forbruket av primærenergi er betydelig lavere enn ved f. eks. teglproduksjon.

Vanlig kalksandstein er grå, men man kan også få en kvit utgave som består av kvit kalk, brent flint og solid granitt.

Ettersom kalksandstein er et tungt materiale egner det seg godt for varmelagring og lyddemping. Xella har en kalksandstein lydblokk beregnet for skillevegger med lyddemping 55 DB på bare 24 cm massiv vegg, http://www.ytongsiporex.no/downloads/den/documentation/Sortiment_SILKA.pdf. Det er derfor ypperlig som leilighetsskillende materiale, hvor det har den fordelen at det ikke bygges inn en masse armeringsjern i veggen. Tunge mineralske materialer har også den fordelen at de leder vekk kapasitive strømmer (elektriske vekselfelt) mellom leilighetene, f. eks. fra et TV i naborommet. Med gulvelementer i massivtre kan man bygge leilighetsbygg nærmest fritt for metaller. Materialets fuktoppsugende evne er bare en tredjedel av poreteglets, men sammen med puss har den allikevel en god varme- og fuktbuffrende evne.

Kalksandsteinene er ofte store og lettmurte, men pga. steinenes store tyngde er det en fordel med en mekanisk lift. Kalksandsteinblokk er omtrent 30 % billigere enn motsvarende mengde tegl. Imidlertid isolerer kalksandstein dårlig, slik at hvis materialet skal benyttes mot yttervegg må det forses med tilleggsisolering. Denne kan festes på utsiden, hvorved ofte tvilsomme økologiske materialer benyttes. Eller man kan lage en dobbeltvegg hvor mellomrommet fylles med perlittgranulat, der ytterveggen bygges opp av en mindre fasadekalksandstein med hull, eller av en livfull teglstein.

Lettkalksandstein er et nytt produkt som framstilles i Nordbayern, Tyskland. Dette materialet tilvirkes som vanlig sandstein, men tilsettes lettklinker i en andel av opp til 90 % av materialets volum. Lettkalksandstein har omtrent samme egenskaper som lettbetongstein. Forskjellen er at lettkalksandsteinens bindemiddel ikke er sement men den mer miljøvennlige kalken. Lettkalksandstein framstilles også i form av byggelementer med en høyde av en tredjedels normal etasjehøyde eller i form av vanlige bygningsdeler. λ = 0,13 W/mK.

Kalksandstein eller bøkedyblede massivtrevegger etter Holz100-prinsippet, er beste alternativer for lydvegger. Ingen av dem trenger armeringsjern, kalksandstein demper elektriske felt mens massivtre demper høyfrekvent stråling. Vanlige leilighetsskillende lydvegger av gipsplater og mineralull holder ikke mål. Det slurves altfor mye under oppsetting, bl.a. ved at veggen perforeres av en mengde spiker ved oppsetting av stendere mot gipsplater uten bakhold, den siste gipsplata presses på plass slik at den nærmest går i oppløsning og bare henger i papiret, manglende fuging etc. All fugemassen er dessuten uholdbart fra et økologisk ståsted. Gipsplater gir intet spikerfeste, og jeg har opplevd panelplater med kraftig svikt i hjørner. Dessuten er veggene håpløse ved restaurering, der utenpåliggende plater er spikret fast gjennom gipsen blir det store hull når ytterplatene en gang skal av. Dessuten ligger platene omskjerves, slik at det er umulig å utbedre et stykke av veggen uten å demontere hele veggen. Ved etasjeskiller blir den prefabrikkerte falsen mellom etasjene ødelagt av alle skruene hvis man skulle ønske å sette opp nye gipsplater, denne er det umulig å fornye. Dessuten blir den ofte skadet under transport, selv om det benyttes såkalt ”robustgips”. Gipsplatevegger er og blir en håpløs forfallskonstruksjon.

Lettbetong er en fellesbetegnelse på en rekke bygningsmaterialer som vanligvis har romvekt lavere enn 1000 kg/m3, og som blir fremstilt av uorganiske bindemidler, tilslagsmaterialer, vann og eventuelle tilsetningsstoffer. Det er to hovedtyper av lettbetong: 1) i den ene typen senkes romvekten ved en oppesing av støpemassen slik at det dannes porer, 2) i den andre ved at det brukes lette tilslagsmaterialer som slagg, leirklinker eller pimpstein.

Porebetong ble oppfunnet av Axel Eriksson på midten av 1920-tallet, og produksjon startet i Yxhults Steinhuggeri i Närke år 1929. Produktet kaltes i begynnelsen dampherdet gassbetong og fikk 1940 varemerket Ytong. Fram til 1975 var en del av produksjonen basert på skiferbrent kalk framstilt fra alunskifer. Men dette produktet, kalt blå lettbetong, avga radon. I dag produseres utover Ytong også lignende lettbetongprodukter med delvis andre ingredienser. I Tyskland tilvirkes lettbetong av enn blanding av sement, pimpstein og vann.

Murstein av lettbetong er utformet slik at de sidelengs kan sammenfoges uten tradisjonell murmørtel, det holder med et tynt lag limmørtel mellom blokkene, noe som er viktig for å unngå varmelekkasjer. Dette sammen med størrelsen gjør at muringen går meget raskt. Det finnes byggelementer av lettbetong med eller uten armeringsjern i form av vegg- og takplater, ferdige gavler, bjelker, dør- og vindusoverdeler og persiennebokser.

Autoklavert porebetong består av en blanding av:

·        50 – 70 % kvartssand / finmalt sandstein

·        7 – 30 % sement

·        7 – 20 % kalk

·        3 – 7 % gips eller anhydritt.  

Denne massen tilføres under vanntilførsel 0,1 % aluminium i form av pulver eller pasta. Aluminiumet framkaller en kjemisk reaksjon i massen hvor det dannes hydrogengass, som medfører mengder av porer og øker volumet femfoldig. Den halvfaste massen skjæres deretter i rett form og herdes i en autoklav i mettet vanndamp ved høgt trykk ved ca 200 graders varme.

Ved at porene fordeles tvers gjennom materialet blir det et byggemateriale med den minste vekten sammenlignet med alle sammenlignbare materialer, som kan formes til store veggbyggersteiner. Dets varmeisoleringsevne er langt overlegent alle andre steinbyggermaterialer for vegger. Lambdaverdien for porebetong lavenergiblokk (Xella, www.ytongsiporex.no) er kun 0,08 W/mK! En ytterveggskonstruksjon av 36,5 cm gir U-verdi på 0,20 W/m²K, og oppfyller bygningsreglementets minimumskrav. Man kan også velge 40 cm tykkelse og oppnå U-verdi på 0,18 W/m²K. Da veggene kun består av ett materiale unngår man helt kuldebroer.  Derimot er porebetongens lyddempende egenskaper den dårligste av steinbyggermaterialene. På grunn av dets letthet har materialet også den minste varmelagringsevnen (varmekapasitet).

Byggelementene i dette materialet kan lett sages til ønsket form og kan sammenfuges med tynn limmørtel. Vindusnisjene bør pga. de tykke veggene skrånes med 15 grader eller mer. En skrånet nisje får vinduet til å virke større og minsker risikoen for blending, samtidig som lyset trenger bedre inn i rommet. Ulempen er en noe redusert isolering rundt vinduet, en mulighet er å bruke doble vindusrammer. Det finnes jernarmerte byggeelementer, som bjelker, tak- og gulvplater samt veggdelere. Alt armeringsjern må jordes for å forhindre vagabonderende strømmer.

Xella har en type isolasjonsplater kalt Multipor, som er et ikke-brennbart porebetongprodukt med λ på 0,045 W/mK.

Porebetong er sterkt vannsugende og må derfor dekkes med et vannavvisende pusslag. Et sådant puss-/sparkellag inneholder imidlertid hovedsakelig en hel del plast. Vanlig innerveggspuss fester ikke på porebetongen om den ikke først påføres en grunning av plastholdig materiale. Dette, sammen med en relativt høy sementandel, er fra et økologisk ståsted hovedinnvendingene mot lettbetong.

Betong består av en blanding av sement, sand, grus og pukk, der tilslaget bør være rundest mulig og godt gradert, slik at partiklene glir godt sammen og danner en kompakt masse. Tvangs- og motstrømsblandere gir en betydelig bedre betong enn billige hobbyblandere. Betong ble oppfunnet av romerne og er i dag et av våre viktigste byggematerialer. Betong kan gytes i alle slags former og kan med forskjellige tilsatser oppfylle de fleste krav.

Takket være sin store motstandskraft mot trykk og liten evne til å oppta vann, er betong et viktig materiale i fundamentering og bjelkelag også i økologiske hus. Med armeringsjern kan betong motstå store trykk- og strekkrefter. En ulempe er at armeringsjern i vegger og bjelkelag av betong under visse omstendigheter kan fungere som et Faradays bur og innvirke på den elektromagnetiske strålingen. (Enkelte eloverkjenslige bygger Faradays bur for å avskjerme seg fra all menneskeskapt stråling, men selv om dette har vært utført etter alle kunstens regler, har det ofte endt i fiasko) (Holz100-elementer er overlegne mot høyfrekvent elektromagnetisk stråling, og reduserer denne opp til 99,99 % (målinger fra Rena Leir). Dette skyldes virkningen av luftlagene mellom de krysslagte heltreplankene, som absorberer energien.)

Års- og døgnvariasjoner i det jordelektriske feltet er sammen med endringer i sollys, lufttrykk og temperatur trolig avgjørende i reguleringen av kroppens biorytmer. Undersøkelser av personer plassert i elektrisk isolerte rom, såkalte Faradays bur, viser betydelige endringer i viktige funksjoner som nyreaktivitet og kroppstemperatur. En undersøkelse av König, H. München 1986, viste at armerte betongbygninger praktisk talt fungerer som Faradayske bur. Teglsteinsbygningers inntregning av det naturlige jordelektriske feltet (frekvensområde 0,3-30 hertz) lå på nivå med naturlig granskog, og bedre enn trehus.

For påstøyp er det derfor bedre å bruke fiberbetong med plastfibre. Ved fiberbetong bør man bruke vannreduserende stoffer, øke mengden finstøv, gunstig med silikastøv, og betongkvalitet minimum B25.

Betong leder varme godt og er derfor et bra materiale om man skal ha gulvvarme. Gulvvarme er imidlertid økologisk tvilsomt ved at varmereguleringen er treg og avgir mye varme til grunnen. Er gulvtemperaturen over 24 grader kan det oppstå konveksjon med påfølgende støvplager, er den opp mot 27 grader kan man utvikle årebrokk. Beste er strålingsvarme fra veggflater.

Betong absorberer fukt dårlig og hindrer diffusjon av vanndamp, og er det mineralske byggematerialet som isolerer dårligst både mot varme og kulde (kaldt om vinteren og varmt om sommeren), dvs. høy varmekonduktivitet. Om man tilsetter pimpstein, lettklinker, perlitt eller polystyren får man en bedre varmeisolerende lettbetong. Tilsetter man slagg, flygeaske eller naturpimpstein får man regne med en høyere radioaktivitet. Dessuten er det en uendelig rekke av kjemiske og syntetiske stoffer som kan tilsettes satsen. Her skal man særlig unngå epoksyharpiks, som er allergiframkallende og inneholder det kreftfremkallende stoffet epiklorhydrin.

Vannreduserende stoffer kan forsvares ved at det gjør betongen tettere, og slik gir bedre radonbeskyttelse. Ei tett betongsåle gir god beskyttelse mot radon, men det er viktig at rør legges i varerør eller slisser. Hva hjelper det hvis man bygger et mur- eller massivtrehus som kan stå i 500 år, og man må ødelegge ei tett betongsåle for å bytte avløpsrørene etter 50 år? Sørg også for å nytte ytterst dyktige håndverkere, slik at du kun trenger å planslipe uten bruk av flytsparkel. Ekstra nøye er formingen av baderomsgulvet. Flytsparkel en rik blanding av polymerer, organiske løsemidler, soppgifter m.m. Verst er aminer, som ved fuktig betong trekker ned i underlaget og senere frigis over mange år.

Mørtel består av ett bindemiddel, som kalk, sement eller en blanding av disse. Før sementen ble vanlig var kalkmørtel enerådende. Sementmørtel er ofte tilsatt kjemiske emner for at den skal være anvendbar lenge samt herde raskt når den er påført. Man skiller mellom vanlig mørtel og lettmurmørtel, som brukes til å sammenfuge varmeisolerende byggeblokker.

For å bygge økologisk må man bruke en mørtel som er svakere enn den steinen man skal mure opp, slik at denne kan tas fra hverandre og gjenbrukes i framtida. Takket være kalkmørtelens lave styrke kan vi i dag fryde oss over gammel gjenbrukstegl, som har en utsøkt gammel patina. Se fasthetsklasser på http://www.snl.no/m%C3%B8rtel.

For å få et best mulig inneklima bør innervangen/-vegger mures opp med en rikest mulig kalkmørtel, og kjemiske tilsatser unngås.

Sementmørtel

Volumproporsjonene er 1 del sement og 3-4 deler sand samt vann. Mørtelen er sterk men ikke elastisk. Den har liten fuktopptakende evne, klarer frost bra og herder langsomt. Sementmørtel anvendes fremst for legging av keramiske plater. Ettersom sementmørtel er så sterk går det ikke å gjenbruke keramiske plater og tegl lagt i sådant.

Kalksementmørtel

Består av kalk : sement : sand i volumproporsjonene 1:2:10; 1:7 eller 2:1:11. KS-mørtel er sterk, elastisk og frostbestandig. Det har relativt god fuktabsorpsjonsevne og herder relativt langsomt. Det kan anvendes til alle typer murverk eksteriørt og interiørt. Ettersom kalksementmørtel er svakere enn tegl går det å gjenvinne tegl murt med sådant.

Kalkmørtel

Består av 1 del kalk og 2-3 deler sand samt vann. Mørtelen er elastisk og relativt hard, men den er ikke så elastisk mot vann og frost. Mørtelen herder relativt raskt, kan ta opp fukt og bidrar til å balansere luftfuktigheten. Ettersom kalk er svakere enn tegl går det å gjenvinne tegl murt med sådant.

Hydraulisk kalkmørtel

Består av hydraulisk kalk og sand i proporsjonene 1:2-4 pluss vann. Hydraulisk kalk kjennetegnes av at den herder gjennom en kjemisk reaksjon med vann til et produkt som er bestandig mot vann. Mørtelen er elastisk, har relativt god styrke, balanserer luftfuktigheten og motstår frost samt herder fort. Mørtelen kan anvendes til alle typer interiør og eksteriør muring.

Leirmørtel

Består av 5 deler leire og 1 del sand pluss vann. Leirmørtel er elastisk men svak og har dårlig motstandskraft mot vann og frost. Leirmørtel anvendes for å mure blokker av leire eller leirhalm og kan anvendes for å mure lettbrent tegl. Leirmørtel anvendes også ved muring av kakkelovner, noe som gjør at kakkelovner lett kan plukkes ned.

Puss

Når det gjelder puss skiller man mellom ytterpuss og puss på innervegger og innertak. Ytterpuss gjøres mest av en mørtel bestående av sement og/eller kalk samt sand og tilsatser av ulike slag. Om man tilsetter mye sement i ytterpussmørtelen gjør det veggmuren tettere, men fungerer også som en sperre mot fuktutjevning. Det samme gjelder puss med mye plastmateriale, men om materialet er silikonharpiks kan pusslaget slippe igjennom vanndamp. I motsatt fall kan fukt som har trengt inn i veggen få deler av pusslaget til å løsne. En puss består vanligvis av tre sjikt, et tynt grunningssjikt, en grovpuss og en ytterpuss. Med slamming menes et tynt pussjikt som framhever underlagets tekstur. En puss bør aldri være sterkere enn underlaget ettersom den i så fall lett går sund. Å pusse er arbeidsintensivt, men en vel utført kalkpuss har en livslengde på 40-60 år.

Prosessene som anvendes for å framstille de mye brukte reaksjonsharpiksene, f. eks. polyester, metylmetakrylharpiks, epoksyharpiks og polyuretanharpiks, er miljøskadelige ettersom de innebærer utslipp av giftig isocyanat og kreftfremkallende epiklorhydrin. Silikonharpiks er stort sett tilsatt biocider ettersom de er smågodt for sopp og alger. Enn så lenge har man ikke tilstrekkelig undersøkt om puss med giftige tilsatser avgir skadelige emner i gassform.

Ytterpuss av kunstharpiksmateriale har den fordelen at den selv i et tynt sjikt beholder sin elastisitet så ingen sprekker oppstår, samt at den kan gjennomfarges. Mineralsk puss må derimot legges på etter et bestemt mønster. Men den klassiske pussen basert på bare sand og kalk er å foretrekke. Denne pussen både opptar og avgir fukt samtidig som kalken i den har en desinfiserende virkning. Puss med sement som bindemiddel kan inneholde giftig krom IV, som står for 90 % av all murerskabb. Ytterpuss kan ha tilsatser som økologisk tvilsomt polystyren eller ufarlig leirmateriale eller perlitt, som gir veggen en betydelig bedre varmeisolering. Også innomhuspuss kan ha kunststoffharpikser, eksempelvis for å gjøre den lettere å tørke av. Man bør imidlertid unnvike puss med den sorts tilsatser på grunn av at den kan avgi skadelige gasser.

For å gi pussen bedre feste kan man før pussingen grunne med en lettflytende blanding av sand og kunstharpiks eller cellulose. Der det finnes større sprekker eller der ulike materialer møtes, f. eks. tre og metall, må man anvende seg av stråmatter, trådnett eller lignende, for å unngå oppsprekking. For at hjørner og kanter skal bli pene og pussen feste bra finnes det pusskinner, oftest av energisløsende framstilt aluminium eller galvanisert jern, som dessuten ofte er belagt med et sjikt miljøskadelig PVC.

Det finnes en lang rekke pussemetoder, strukturer og naturfarger, som gir en dekorativ pussoverflate. Man kan skape strukturer med mursleiva, gjøre pussen jevn eller mønstre ytestrukturen på ulike sett med ulike bevegelsesmønstre. Med pussbrettet kan man få fram ytterligere strukturer. Ulike feite pussmørtler gir ulike effekter når pussen overflatebehandles. Men man kan også la den ujevne rappingen forbli som den er, noe som gir en rustikk effekt. Noen typer av pussoverflater er: risppuss, skivepuss, rivepuss, fargesteinspuss, antikkpuss, sleivpuss, rustikkpuss og markpuss.

Sementpuss

Denne nyttes helst som en utvendig puss. Den kan anvendes på betongvegger, betongblokk, eller lettklinker- og lettbetongblokk. Først må alle sprekker og ujevnheter jevnes ut med en sementmørtel (volumproporsjoner sement/sand 1:3). Deretter kostes yten med en sementvelling med samme volumproporsjoner. Til slutt pusses yten med en sementmørtel med volumproporsjonene 1:1 på massiv betong respektive 1:3 på betongblokk, lettklinker eller lettbetong. Om det siste pusslaget gjentas et par ganger blir yttersjiktet så godt som vanntett.

Kalksementpuss

Anvendes mye utomhus. Kalksementpuss er noe sterkere enn kalkpuss og er mer elastisk enn ren sementpuss. Kalksementpuss har dårligere fuktbufrende egenskaper enn kalk- gips- og leirpuss. For mye sement i pussen gjør så fukt i veggen ikke kommer ut og sprenger løs pussen. En tilsats på 25 % perlitt gir en isolerende puss.

Kalkgipspuss

Denne pussen består av 10 volumdeler kalk, 1 – 5 deler gips og 30 – 40 deler sand. Mindre sand anvendes når blandingen skjer for hånd og mer ved maskinell blanding. For å oppnå bedre viskositet kan stivelse tilsettes, spesielt viktig i maskinblandet puss. Kalkgipspuss er ikke vannbestandig, men går å bruke under fliser i våtrom. Pussen kan skades ved direkte vannsprut. Den har gode fuktregulerende egenskaper. En kalkgipspuss er enklere å arbeide med enn en ren kalkpuss. For å kunne male pussen med kalkfarge kreves en forbehandling.

Kalkpuss

Inneholder lesket kalk, sand (volumforhold 1:3) og vann. Denne pussen både opptar og avgir fukt meget bra. Kalken brennes ved 1000 grader til brent kalk, og leskes siden med vann til lesket kalk. Det går med mindre energi ved kalkframstilling enn ved sementframstilling. Kalk har en desinfiserende virkning og er derfor særskilt bra i foger og i pussmørtel. Kalkpussen legges på i flere lag til den blir ca 1,5 cm tykk. Pigment som tilsettes må være alkaliebestandige og ikke overstige 10 vekt%.

Hydraulisk kalkpuss

Tilvirkes av en spesiell type kalkstein som foruten kalsiumkarbonat inneholder kiselsyre, aluminiumoksid og jernoksid. En hydraulisk kalkpuss (eller kalk-possolansement-puss) gir en puss som er mer motstandskraftig enn vanlig kalkpuss.

Leirpuss

Består av 75 vekt% sand og 20 vekt% leire. Som armering kan brukes halm, lin, hamp og dyrehår. Leirpuss har stor fuktkapasitet. Leirpuss kan innfarges med f. eks. emulsjonsfarge eller kalkfarge, eller påføres et lag beskyttende silikatpuss med jordpigment, som er fuktåpen. Sprekkdannelser kan oppstå ved for rask tørking. Viktig er det at underlaget, om det er leirvegg, har et fuktinnhold mindre enn 5 %. Om det skal pusses utomhus har været stor betydning for resultatet. Sjiktet skal bli 2-3 cm tykt. Mange gamle oppskrifter på leirpuss kan inneholde både maurtue, mose, ku- og hestemøkk. Det kan også forekomme animalsk lim i leirpuss. Det finnes ferdig leirpuss å kjøpe i pulverform i Tyskland som røres ut på plass. For å få leirpussen til å feste på underlaget må det gjøres ujevnt. På trevegger kan man enten hakke opp virket eller sette fast ei stråmatte. Leirpuss og -mørtel kan gjenvinnes ved å løses i vann.

Silikatpuss

Denne legges på i et 1-3 mm tykt lag for anvendelse utomhus på mineralsk underlag. Bindemidlet i pussen er en kalivannglassløsning. Den er sterkt alkalisk og behøver derfor ikke tilsettes biocider / konserveringsmidler. Kalivannglass reagerer med det mineralske underlaget og danner et vannavvisende men diffusjonsåpent yttersjikt, som Gore Tex. Holdbarheten er lang. Pussen kan innfarges med alkaliebestandige pigment, som jernoksid eller titandioksid. (Natriumvannglass er mindre diffusjonsåpen og trenger dårligere inn i underlaget, bør derfor unngås.)

Høyfrekvenspuss

Det store Tyske selskapet Knauf har utviklet en puss, basert på gips med en tilsats av karbonfibre, som demper mikrobølger med opp til 95-98 %. Dessuten skjermes lavfrekvente felt ganske effektivt, om pussen jordes. Denne pussen legges på som et sjikt av 2-3 mm tykkelse på underlaget, puss eller andre byggematerialer fra mineralriket. En 25-kilossekk dekker 7-10 kvadratmeter. Informasjon kan fås fra Knauf Danogips i Århus.

Dekorpuss

Dekorpusser legges på i et tynt yttersjikt. Det finnes rene dekorpusser med farge av de inngående mineralene, fremst kvartsgranulat og glimmer med ulik kornstørrelse. De strykes på sammen med tapetklister, dvs. helsevennlig metylcellulose, på den ferdigpussede murveggen. De gir en særlig slitesterk og robust, estetisk og behagelig yte.

I Tyskland benyttes i økende grad tekstile veggpusser, som opprinnelig kommer fra Japan og hovedsakelig importeres derfra. Disse pussene påføres oftest med trykkluftsdrevne sprutepistoler på veggene og glattes deretter med ei glatteskje. De består hovedsakelig av ulikt fargede bomullsfibre.

Også jute- og viskosfibre likesom ulike mineralske emner nyttes for å oppnå ønskede farge- og struktureffekter. Som bindemiddel duger både metylcellulose og potetstivelse. På så vis kan man oppnå et stort antall ulike mønstre, farger og overflatestrukturer, som gjør det mulig selv for en lekmann å kunstnerlig gestalte romsvegger og innertak. Disse fra et helse- og miljøsynspunkt utmerkede ”flytende tapeter” tilbys enten som pulver for utrøring i vann, eller som ferdige vannløsninger med ulike farger, som også kan gi ulike ytestrukturer.

Anvendt hovedlitteratur:

Berge Bjørn, “Ecology of Building Materials”, Architectural Press, Oxford 2009.

Bokalders Varis & Block Maria, ”Byggekologi. Kunskaper för ett hållbart byggande”. Svensk Byggtjänst, 2004.

Schmitz-Günther Thomas, ”Ekologiskt byggande och boande”. Könemann, 2000.