Overflatebehandling

Av Øyvind Holmstad

Linolje og linoljemaling

En bra linoljemaling er en såkalt penetrerende farge. Den trenger ned i yten og kan derfor enkelt vedlikeholdes. Den løse gamle malingen behøver bare å børstes vekk fra overflaten, innen man maler på med en ny maling. Filmdannende malinger må nesten alltid skrapes vekk, en lite morsom jobb, som frigjør plastpartikler og gifter til omgivelsene. Når man velger en linoljemaling må man kontrollere nøye at den er kaldpresset og renset gjennom raffinering, helst høyraffinert. Dette fordi raffineringen fjerner forurensinger i linoljen, som f. eks. antioksidanter, noe som gjør at den tørker raskere. Mange produsenter bruker varmpresset linolje fordi denne er billigere, og fordi den tørker raskt selv uten den fordyrende raffineringsprosessen. Men for treverk er varmpresset linolje nesten å ligne med syntetisk alkydolje, ved at den har mye større molekyler enn kaldpresset, og slik ikke penetrerer veden på samme måte. Faktisk risikerer man at det dannes en film på overflaten!

En høyraffinert, kaldpresset linolje trenger dypere inn i veden og står imot fukt bedre. Inneholder råoljen dessuten en liten mengde sikkativ tørker den raskere. Men det vanligste sikkativet, koboltoktoat, har en negativ miljø- og helseprofil. Dessuten er tålmodighet en dyd, en økobygger spiller på lag med naturen og går ikke på akkord med seg selv. Skandinavisk dyrket lin gir en mer hurtigtørkende olje enn sydeuropeisk lin.

Ved kaldpressing får man bare ut vel 30 % av oljen i frøene. Av restene kan man presse til linfrøkaker, som i gamle dager var et viktig tilleggsfor for kyrne. Men restene kan også varmpresses og oljen brukes til f. eks. rustbeskyttelse (kan gjerne blandes opp med grafittpulver) og miljøvennlig linoleum.

Mange ”linoljemalinger” inneholder bare en skvett linolje, kanskje bare 4-5 %. Men for å kunne klassifiseres som linoljefarge burde det eneste bindemidlet i fargen være linolje. En ekte linoljefarge med en høy tørrstoffandel skal inneholde over 95 % linolje! Altfor mange malingsfabrikanter vil dra nytte av den positive klangen, som ligger i navnet linolje. Man heller derfor i et par prosent linolje, slik at den lukter linolje, men den mangler linoljens positive egenskaper.

I fargehandelen kan vi i dag velge og vrake mellom et uttall tre- og råtebeskyttende produkter. Utviklingen har gitt oss en mengde svært effektive midler, som har det til felles at de iblant er kjemisk komplekse, og nesten uten unntak mer eller mindre giftige. Går man til fargehandelen eller annen ekspertise og spør om råd når det gjelder de tradisjonelle konserveringsmetodene, vil man lett bli ledet på villspor. To metoder pleier helt feilaktig å bli oppgitt som de tradisjonelle, behandlinger som dessuten er ganske inneffektive som råtebeskyttelse.

Den ene teknikken er å arbeide med kokt linolje i fire lag, og akkurat som den andre metoden, anbefales denne til vinduskarmer og andre bygningsdeler som er spesielt utsatt for råte. Man begynner med å gi hele området et strøk med 10 % kokt linolje og 90 % terpentin. Neste dag, eller når det er tørt, gir man treet et nytt strøk, denne gangen med 50 % kokt linolje og 50 % terpentin. Når det er tørt, er det tid for det tredje strøket, som består av 90 % kokt linolje med 10 % terpentin. Til det fjerde og siste strøket, bruker man en ufortynnet oljemaling i ønsket farge.

Den andre metoden er egentlig bare en variant av den første. Forskjellen er at man her tar utgangspunkt i en oljemaling i ønsket farge, tilberedt av kokt linolje. Det høvlede, tørre treverket strykes først en gang med malingen fortynnet med 75-90 % terpentin, og får så tørke. Deretter får det et strøk av fargen, denne gang fortynnet med 50 % terpentin, altså en 50/50 blanding. Helt til slutt, når malingen er helt tørr, legges et strøk med ren oljemaling, eller maling som høyden er fortynnet med 10 % terpentin.

Dette høres kanskje bra ut, men bruker man litt sunn fornuft, innser man snart at det er flere grunner til å være skeptisk. De to metodene kan umulig kalles tradisjonelle, siden både terpentin og kokt linolje (i betydningen varmpresset eller ekstrahert linolje) er moderne produkter som ikke var tilgjengelig for utøverne av de gamle maleteknikkene. En annen grunn til å trekke metodene i tvil, er at de neppe kan ha den ønskede effekten. Den kokte linoljen, og selv den kaldpressede som senere er kokt, har altfor store molekyler til at den behandlingen som er beskrevet her, skal få oljen til å trenge særlig dypt inn i treverket. Terpentinen er bare tilsynelatende effektiv, ettersom den i seg selv trenger dypere inn i treet enn kokt linolje, men til gjengjeld fort fordamper og blir borte. Når det gjelder oljemalingen, er det til og med slik at terpentinen ”vasker” linoljen av pigmentkornene, og dermed ødelegger malingen ved at olje og pigment separeres og etterlater pigmentet med svekket bindeevne.

Men den største feilen ligger likevel i at man lar ett strøk tørke før man påfører det neste. Et øyeblikks ettertanke er nok til å innse at i og med den aller første oljebehandlingen som blir sittende i treets yttersjikt, får tørke, blir alt videre arbeid nesten overflødig. Det første oljestrøket danner etter tørking en impregnering som effektivt hindrer hvert eneste av de påfølgende oljestrøkene i å trenge dypere gjennom og dypere inn i treverket. All videre oljebehandling og maling vil bare legge seg kosmetisk på overflaten og ha ubetydelig beskyttelseseffekt. Man oppnår altså det motsatte av det man ønsker, og får helt ubeskyttet treverk som er innkapslet av tette sjikt. I verste fall har man til og med innkapslet fuktighet i det uimpregnerte treet. Behandlingsmetoder som disse har i virkeligheten nøyaktig samme tendens til å forårsake råte i treverk som, de altfor tette plastbaserte malingene vi endelig begynner å lære at vi skal unngå til slikt bruk.

Den tradisjonelle metoden man brukte for å gi slike utsatte bygningsdeler ekstra sterk råtebeskyttelse, var til forveksling lik de som er beskrevet her, men likevel vesensforskjellig. Arbeidet ble utført på de varmeste sommerdagene, og man lot de høvlede eller sagede flatene som skulle behandles, bli så gjennomvarme som mulig før man begynte behandlingen. Man kunne utsette dem for timer i direkte sol, eller varme dem opp på kunstig vis. Impregneringen besto utelukkende av rå, kaldpresset linolje. Takket være at den har betydelig mindre molekyler og har lengre tørketid enn de kokte oljene, både kan og rekker den å trenge dypt inn i treverket.

Ofte gjorde man linoljen enda mer tyntflytende ved å varme den opp før man strøk den på, men man varmet bare små skvetter om gangen, siden olje som holdes varm en stund, tvert imot tykner. Oljens inntrengningsevne og ekspansjonsgrad i treverket, forsterkes i høy grad under tørkingen når man følger den tradisjonelle framgangsmåten. Man utnytter det faktum at oljen, når den har fått mettet treet skikkelig, tørker utenfra og innover. Overflaten tørker fort, innover i treet går det adskillig langsommere, men under tørkeprosessen ekspanderer linoljen 10-20 %. På den måten ”skyver” den tørre linoljen den fuktige foran seg, og tvinger den dypere inn i treverket og ut i mikroskopiske hulrom i treet.

Man begynner arbeidet så tidlig på dagen som temperaturen tillater. Objektet eller flaten får et strøk med linolje, så rikelig som overflaten tillater. Overflaten blir da blank, eller får et ”vått” utseende, men etter en kort (eller litt lengre) stund, virker den matt eller bare fuktig. Da er den igjen blitt tilstrekkelig sugende til å tillate et nytt strøk. Det viktigste ved dette arbeidet er nettopp å stryke på ny linolje så snart det foregående laget har trukket inn. Man utnytter da både kapillær- og adhesjonskrefter, og vil dessuten utnytte den tiden da oljen er mest tyntflytende, maksimalt. Det er altså viktig at man ikke arbeider med større flater om gangen enn at man rekker tilbake til utgangspunktet med ny olje før den gamle blir for tørr. Etter å ha strøket på flere lag, vil inntrengningen gå langsommere, men overflaten fortsetter å suge. Så vær forsiktig med å ta lengre pauser! På denne måten tilfører man objektet, gulvet eller veggen så mye rå linolje som mulig, til veden er helt mettet.

Neste dag er det allerede for sent å tilføre mer olje som impregnering, siden oljehinnens overflate er for tørr til å slippe igjennom mer. Derimot er tidspunktet ideelt til å grunne det treet som skal oljemales. Til dette ble det alltid brukt ufortynnet oljemaling, blandet til pastakonsistens av bare rå linolje og pigment. Pastaen gnis ut så jevnt og tynt som mulig med hard pensel og mye krefter. Før i tiden brukte man nesten utelukkende blyhvitt til dette, ettersom den dannet et sterkere og mer holdbart oljemalingssjikt enn noe annet pigment. Når blyhvitt i tillegg hadde de råtebeskyttende egenskapene man var ute etter, ble den også ansett som den ideelle sluttbehandlingen. Denne hvite fargen ble likevel brukt så sparsomt og forsiktig som overhodet mulig, fordi den var så dyr. Det var bare på bygningens aller mest råteutsatte detaljer at man kostet på denne tidkrevende behandlingen med så dyre materialer; til resten av bygningen gjorde rødmalingen nytten. Og slik ble det lille, røde huset med de hvite vinduene til.

Linolje går bra sammen med ulike fargeemner og fester godt på de fleste underlag. Tre som males med linoljemaling får en god beskyttelse, for fargen tar opp vann og sveller og holder seg derfor elastisk. Men den gir en svært tett overflate slik at fukttransporten foregår langsomt, og ytterkledning malt med linoljefarge må være godt luftet. Av samme grunn bør ikke vegger innendørs mettes med linolje, da fuktutjevningen i rommet vil foregå for langsomt over døgnet. Trepanel gir i utgangspunktet et utmerket innemiljø, men denne viktige egenskapen blir altfor ofte ødelagt av et tettende yttersjikt. Fullstendig katastrofalt er det hvis man påfører et lag lateks- eller akrylmaling. En svakhet med linolje er at den gulner i mørket, den trenger sollys for å holde seg lys. En vegg malt med en rik linoljemaling vil derfor med tiden gulne i mørke hjørner. Før du begynner å male med linoljemaling innvendig eller på møbler, bør du studere inngående Pontus Tunanders utmerkede håndbok ”Målning och träskydd – En praktisk rådbok”, ICA Förlaget AB, 1996. Du får kanskje kjøpt den på www.bokbörsen.se, eller du får lånt den på biblioteket. Her står alt du trenger å vite. Det meste du finner ellers, både i faglitteratur og på internett, er mest svada. De fleste følger de rådene (fellene) man nettopp skal unngå, som redegjort ovenfor. Følg rådene til Pontus Tunander!

Under tørkingen avgir linoljen ulike emner som kan lukte og være irriterende, men som ikke er helsefarlige. Fordi herdingen avgir en del varme, kan sammenkrøllede linoljefiller være selvantennende. Linoljemaling beskytter treverket godt mot oppsprekking. Ved oljebehandling av gulv, poler oljen inn i veden, gjerne med polermaskin, og tørk av overflødig olje til slutt. Grunnregelen er at linolje (-maling) må påføres vått i vått, den må ikke tørke før man påfører neste strøk! Tørker linoljen før veden er mettet av olje, vil du aldri senere kunne oppnå en optimal beskyttelse av treverket. Linoljebehandlede tregulv gir en lun kontaktoverflate og er meget antistatiske, og gir derfor et helt annet inneklima enn lakkerte gulv. Se ellers www.wasp.se.   

I Sverige er det å male hus i falurødt en tradisjon som med sikkerhet kan spores helt tilbake til renessansen. Da var det imidlertid en teknikk som var forbeholdt den rikeste høyadelen, som brukte fargen til å gjøre sine slott og borger enda mer imponerende. På den tiden fikk man den spesielle rødfargen fra et forvitringsprodukt som oppsto spontant i slagghauger ved Falu gruve og andre koppergruver, alunverk og jernmalmgruver. Senere er falurødt blitt en betegnelse på en forenklet komposisjonsmaling med denne pigmenteringen (jernoksidrødt), som er blitt brukt til forskjønnelse så vel som trebeskyttelse siden barokken. Den ble også benyttet i Norge, særlig langs svenskegrensa i Sør-Norge. Akkurat som i malerarbeider på pussede eller murte flater i renessansen, kunne jernoksidrødt byttes ut med andre billige pigmenter, som oker, svart (kull), eller kvitt (kalk eller kritt), men rødfargen var den vanligste. I dag fås slamfarge i ulike kulører: lyst rød, mørkt rød, brun, svart, kvit, blå, gul og grønn. 

I ekte Falu Rødmaling får kun Falurødfargepigment forekomme. Den påføres kun på uhøvlet trevirke. En fin egenskap med fargen er at den ikke falmer, den har hele tiden et friskt ”offersjikt” som trer fram ettersom overflaten slites. Slik framstår fargen med en stadig fornyet glød. Når den skal overmales er det kun å børste over litt. Det kan smitte av noe farge ved berøring. Den beskytter ikke så godt mot oppsprekking som linoljemaling, men i dag er det å få kjøpt varmbehandlet bordkledning (Thermowood) til kun en ubetydelig høyere pris, som er mer dimensjonsstabil og knapt sprekker opp. Holdbarheten er å ligne med kjerneved av furu se: www.thermowood.fi. Slik får man en fasade som alltid er like frisk, slutt med all skraping, det holder med et strøk, og den er miljøvennlig. Det er en penetrerende farge (ikke filmdannende), slik at treverket kommer til sin rett.

Komposisjonsmalinger i lyse valører med stor lysbestandighet og dekkevne, har alltid vært en slags finere variant av den opprinnelige falurøde malingen. Men prinsippet og egenskapene er nøyaktig de samme, selv om det i hovedsak er brukt andre pigmenter enn rødt. Kostet man på huset en dyr farge, ville man unngå at den ble forvekslet med sin billigere slektning.

I dag som den gang kan man selv blande en slik maling til en langt billigere pris enn man må betale for de ferdigproduserte, og i motsetning til industrien behøver man ikke å kompromisse når det gjelder innholdet.

Disse malingstypene får sine egenskaper fra rugmel, som er bindemiddel, og jernvitriol, som herder og konserverer treet. Av og til forsterkes bindemidlet med lim, linolje med mer. For at malingen skal få de riktige egenskapene, må ingrediensene kokes sammen. Her følger den klassiske oppskriften på falu rødmaling. Mengden som oppgis her, er nok til å dekke 100-500 m², avhengig av overflatestruktur.

Falu rødmaling

25 liter vann kokes opp og tilsettes 1 kg jernvitriol. Når dette har løst seg opp, vispes 1 ¹/₄ kg finmalt rugmel i blandingen, og det hele kokes under omrøring i et kvarter. Deretter tilsettes 4 kg jernoksidrødt. Malingen kokes ytterligere 15-30 minutter, og er så klar til bruk. Denne er den mest pålitelige av alle rødfarger.

Linoljeforsterket rødmaling

A: 5 kg jernoksid røres smidig med 2 ¹/₂ liter vann, og etter dette med ytterligere 10 liter vann porsjonsvis.

B: 5-7 liter vann kokes med 1 kg rugmel til passe klisterkonsistens, og tilsettes så 1 ¹/₂ liter kokt linolje under omrøring.

Blandingene A og B røres sammen ved samme temperatur. Da malingen vanligvis er altfor tyktflytende, kan den tynnes med vann som er tilsatt 5-10 % vanlig grønnsåpe. I gamle dager brukte man også sildelake (fra saltsild) til å spe ut maling som var for tykk.

Denne linoljeforsterkede rødmalingen er iblant foreslått brukt på blanke eller høvlede flater, og på flater som tidligere er malt i andre teknikker enn falu rødmaling etter grunnoppskriften (øverst). Malingen har imidlertid en tendens til å sprekke opp eller skalle av, og hvor holdbar den er på veggen er også usikkert.

I Sverige satte rødmalingen framstilt etter grunnoppskriften, med sin lave pris og sine ypperlige konserverende egenskaper, betydelige spor etter seg. I løpet av 1800-tallet ble landet rødmalt fra slott til ”stuga”.

Komposisjonsmalingene, eller slamfargene, som de også ble kalt, hvis egenskaper lignet rødmalingens, ble først og fremst valgt i hvitt eller lyse, kulørte toner. Tilberedning og sammensetning lignet rødmalingens, men med sine tilsetninger av harpiks og linolje, er komposisjonsmalingene snarere å betrakte som emulsjonsmalinger. Som harpiks tilsatte man før kvae fra bartre, som var smeltet i varm linolje. I dag får man kjøpt et utmerket alternativ i fargehandelen, nemlig alkydharpiksoppløsninger. Oppskriftene var mange, de er variasjoner over samme tema, men her følger to eksempler:

Komposisjonsmaling 1

A: 2 ¹/₂ kg rugmel vispes i 7-10 liter vann, som så kokes opp og får stå og koke til blandingen har passe klisterkonsistens.

B: 1 kg jernvitriol løses helt opp i 3-5 liter kokende vann. Når man skal blande mørke eller varme farger, bruker man jernvitriol; er fargen lys eller kald i tonen, er sinkvitriol bedre.

C: 1 kg harpiks (alt. 1 liter alkydharpiks-oppløsning) løses opp på svak varme i 5 liter rå linolje. (OBS: Oljen er lettantennelig!).

De tre oppløsningene røres sammen mens alle fremdeles er varme, til en glatt velling. Denne kan så tilsettes pulverpigment og kritt til ønsket fargenyanse oppnås. Ville man ha en hvit maling, ble det før bare brukt kritt. Bare i de mest eksklusive malingene ble fargeintensiteten forsterket gjennom tilsetning av annet hvitt pigment, f. eks. sinkhvitt. Men selv om man vil lage en kulørt maling, bør basen alltid være kritt i større eller mindre grad, både av hensyn til materialkostnadene, men først og fremst av tekniske grunner. Komposisjonsmalingen tynnes til slutt til passelig konsistens med vann, eller enda heller med grønnsåpeoppløsning, skummet melk eller sildelake.

Komposisjonsmaling 2

1 kg grønnsåpe løses opp i 4 liter varmt vann. Deretter tilsettes under omrøring 1- 1 ¹/₂ liter rå linolje. Blandingen vispes og tilsettes ytterligere 5 liter vann. Dette avkjøles og tilsettes pigment til malingen har fått den ønskede fargen.

Emulsjonsmaling (tempera)

Emulsjonsmaling er oftest oppbygd av olje emulgert i vann med tilsats av pigment / fyllmiddel (10-50 %). Som emulgeringsmiddel anvendes f. eks. egg (eggoljetempera) eller kasein (kaseintempera) og de fungerer også som bindemiddel (10-50 %). Ferdige farger kan inneholde litt konserveringsmiddel, litt tørkemiddel (0,1 %) og noen prosent fortykningsmiddel (cellulosederivat). Oljen kan være f. eks. linolje, tallolje eller alkydolje. Ricinolje tilsettes iblant for å hindre gulning. Emulsjonsfarger anses for å være miljøvennlige men de kan inneholde miljøfarlige tilsatser. Unnvik farge med alkylfenoletoxylater, tørkemidlene kobolt / zirkoniumsalter som er allergiframkallende og giftige for vannorganismer, konserveringsmidlet isotiazolinoner som Kathon, Bit eller Bronopol. 

Uten konserveringsmiddel er malingens holdbarhet i boksen begrenset, men det finnes farger uten konserveringsmiddel. Tørkingen krever god tilgang til oksygen og lys, ettersom det under tørkeprosessen avgis flere ulike emner. Malere klager iblant på hodeverk samt irriterte øyne og luftveier, men de emnene som avgis er ikke helse- og miljøskadelige. Fargen kan fortynnes med vann og anvendes på de fleste underlag. Den kan påføres dekkende eller laserende. Glansen varierer fra matt til sidenblank. Tørkingen av eggoljetempera tar tid, ca et døgn til støvtørr. Fargen er vanskelig å flikke på uten at det syns. Det miljøvennlige alternativet er å blande til sin egen eggoljetempera (egg eller eggepulver, olje, vann og pigment) på plass.

Fibermaling forsterkes (armeres) med fibrer og får et utseende som ligner en pussyte. Fibermalingen kan bestå av fibre, vann, bindemiddel (som kalsiumkarbonat og talk) og konserveringsmiddel. Ett eksempel på en fibermaling er cellulosebindemiddelmaling forsterket med cellulosefibrer.

Jernvitriol er et hydrat av jernsulfat (FeSO₄ x 7H₂O) som har en sopp- og mugghemmende virkning. Jernvitriol blandes med vann og anvendes i konsentrasjoner rundt 5 % for behandling av uhøvlede trefasader. Den er ved påstrykning en helt fargeløs væske (så vidt ikke en liten andel pigment blandes i for å se hvor man allerede har strøket). Etter påstrykning blir yten sølvaktig grågrønn, og deretter skjer en i en kjemisk reaksjon med underlaget en fargeforandring mot mørkere eller sølvaktige nyanser. Jernvitriol kan også anvendes på mineralske underlag og gir da en okergul eller rustrød kulørtone. På ubehandlede trefasader vil jernvitriol utjevne skjolder, da den påskynder og utjevner ”gråningsprosessen”.

Disse består av lesket kalk (bindemiddel og pigment) og vann, i kalksementmaling (KS-maling) inngår også sement. Dolomitt forekommer som fyllmiddel. Om man ikke vil ha hvit farge må kalkekte pigment benyttes, f. eks. jordfarger. Når det gjelder kalkmaling er det kun Gotlandskalk som tilvirkes på tradisjonelt vis uten tilsatser. Fabrikkprodusert kalkmaling kan inneholde styren, cellulose og lateks. I Tyskland finnes også kalkmaling med innhold av kasein (osteemne), som til og med kan anvendes på uhøvlet tre. Tilsats med styren bør unnvikes. Malingen er sterkt alkalisk, så man må bruke vernebriller og hansker. Kalkmaling er vel utprøvd og miljøtilpasset. Gotlandskalk krever 5-6 påføringer. Det første strøket skal være rent kalkvann. Fabrikkprodusert kalkmaling og KS-maling krever kun to strøk. Malingen bør ikke foregå i sterkt solskinn eller ved risiko for frost. Malingen vitrer med tiden, ommaling må derfor skje relativt ofte. Kalkmaling kan brytes ned raskere i surt miljø. KS-maling er mindre var for surt miljø og gir en mer robust yte. En svensk produsent av kalkmaling er Målarkalk AB, se www.malarkalk.se

Bindemidlet i denne malingen er basert på naturlig melkesyrekasein. Den inneholder også fyllmiddel i form av kalkspat og kritt, samt pigment (f.eks. titandioksid). Kaseinmaling kan også inneholde eteriske oljer (f. eks. timian, lavendel og eukalyptus), linstandolje, bivoks, skjellakk, boraks, pottaske, zeolitt og hvitkalkhydrat. Malingen er vannfortynnbar. Kaseinmaling anvendes interiørt på ulike slags underlag og kan blandes med f. eks. bivokslasyrer til en lasur. Kaseinmaling skal strykes tynt utover, ellers fins risiko for krakelering. Overflaten blir matt og vannfast og suger ikke til seg støv. Kaseinmaling anses i boksen som ferskvare og har begrenset holdbarhet. Malingen har en varer ca et halvår og er ubrukbar når den først har begynt å råtne, noe man i så fall kan kjenne på lukta. Kaseinmaling finnes også i pulverform for å blandes på plass. I visse malinger anvendes citrusskallolje (citrusterpentin) som løsemiddel. Dette løsemidlet påstås å være mindre farlig å innånde enn lakknafta. Risiko for allergireaksjoner på citrusterpener foreligger. Om malinger med citrusskalloljer anvendes bør man beskytte huden, sørge for god ventilasjon og bruke kullfilter.

Dette er en vakker innomhusmaling av kulørte leirer helt uten konserveringsmiddel. Utseendet og karakteren kan lignes med tradisjonell limmaling, men gir mer et inntrykk av en pusset yte om den pensles ut med børste. Malingen er vannløselig, inneholder ingen syntetiske råvarer og er uskadelig for mennesker og natur. Den er diffusjonsåpen og er derfor ideell til f. eks. leirpuss, der man vil utnytte leirens evne til å oppta og avgi fukt. For å kunne males på tre trenger den en spesiell grunning. Den smitter ikke av seg når den har tørket. Malingspulveret blandes med vann til ønsket konsistens, og bør brukes innen et døgn.

Finest blir det om malingen børstes eller pensles opp med f. eks. kalk- eller limkost, men den kan også rulles. Da bør man rulle ”vått-i-vått” for å få ei jevn yte. Merk at fargepulverets nyanse ser annerledes ut enn den ferdige overflaten. Fargen oppleves også som veldig transparent og som ”feil” kulør når den er våt, men endrer seg radikalt under tørkingen.

Innholdet er kulørt leire, talk, kritt, gummi arabicum (naturgummi fra akasietreet), vegetabilsk finfiber, vegetabilsk hjelpemiddel og cellulose. Fås bl.a. kjøpt hos www.ekologiskabyggvaruhuset.se

Limmaling kan bestå av ca 1 % lim (bindemiddel), 33 % vann (løsemiddel) og 66 % kritt (pigment). Limet kan være celluloselim eller animalsk lim. Hvitt pigment i malingen er kritt (CaCO₃), men også kulørte pigment kan anvendes. I enkelte limmalinger tilsettes en liten andel kasein som emulgator, mindre enn 1 %, for å minske kritningen. Limmaling finnes som ferskvare helt uten konserveringsmiddel, kontroller i så fall tilvirkningsdatoen. Men den kan også kjøpes i pulverform, noe som er miljøvennlig fordi man ikke bør transportere vann. Det finnes også linoljeforsterket limmaling for at den skal være mulig å tørke av. Unnvik limmaling med miljøfarlige tilsatser. Det finnes limmalinger på markedet som tilsettes så som plast og konserveringsmiddel, f. eks. isotiazolinoner som Kathon, Bit eller Bronopol. 

Limmaling anvendes innomhus på vegger og tak på de fleste underlag. Den har en jevn matt yte med fin lyster. Limmaling bør legges på i tynne lag og den er vanskelig å flikke på uten at det syns. Fargen er var for mekanisk påvirkning og kan kritte av seg (om den ikke er linoljeforsterket). Den går å vaske vekk med vann og krever tette ommalingsintervaller. Bland helst limmalingen selv.

Disse forandrer utseendet på ulike slags tre. Av lutløsninger gis treet en annen (mørkere eller lysere) kulørtone. Eksempel på emner som inngår i lut for gulv er natriumhydroksid (natronlut og kaustisk soda), natriumkarbonat (krystallsoda eller malersoda), natriumhypoklorit (Klorin) og boraks. Løsninger med 1-10 % av disse emnene er normalt. Lutede gulv etterbehandles enten med såpeskuring og/eller med voks. Lut er etsende, så bruk beskyttelsesutstyr. Vanligst er luting av furugulv. Natronluten gjør så en hvit tone bevares for splintveden mens kjerneveden blir rødbrun. Grangulv som behandles med natronlut blir lyst gråaktige. Eik- og bøkegulv behandlet med natronlut blir brunaktige. Andre treslag kan få ulike fargeskiftninger, derfor bør man behandle en prøvebit først. Lut for gulvbehandling finnes i ulike nyanser. Man bør velge en kulørtone som gir en pekepinn om hvilken nyanse man strever etter på det ferdige gulvet. Blondheten hos gran og furu kan ytterligere forsterkes gjennom at noen type hvitemiddel tilsettes luten, f. eks. kalk, kritt eller talk. Hvitemiddel inngår som regel også i den olje, såpe eller voks som skal beskytte lutbehandlingen.

På granpanel (furupanel går også greit, men ikke løvtre) kan man for så vidt bare bruke kalkmjølk, dvs. lesket kalk tynt utrørt i vann, for å ”lyse opp” panelet. Pga. fiberreisning må panelet etterpå pusses lett over med korning 180-220 langsetter fibrene. Det er mulig kalken i noen grad grad vil bidra med sine desinfiserende og giftnedbrytende egenskaper. Kalk og heltre har omtrent like gode fuktregulerende egenskaper.

Pigment er den viktigste ingrediensen i maling, ettersom den skaper selve kuløren. I blandinger med kalk fungerer kun kalkpigment. Oljeblandinger passer bedre for visse pigmenter enn for andre. Jordpigment fungerer i de fleste malingstyper, og har svært liten miljøpåvirkning. Pigment er så godt som uten unntak emner som tas fra endelige ressurser.

Uorganiske syntetiske pigment framstilles gjennom kjemiske reaksjoner med ulike metalloksider og mineraler, f. eks. det mye brukte titandioksidet. Framstillingsprosessen medfører enorme utslipp til luft samt svovelholdig avfall, og kloridprosessen innebærer kloridholdig avfall skapes.

Organiske pigment kan ha en veldig kulørthet og briljans. Det finnes et stort antall kompliserte sammensetninger. Ofte handler det om klare gule, oransje og røde farger. Lys- og varmebestandighet varierer.

Påføring av silikatmaling utførtes før med pigment oppslammet i vann, hvoretter fiksering skjedde med kaliumsilikat (kalivannglass. Natriumvannglass gir ei mer diffusjonstett overflate og trenger ikke så dypt inn i underlaget). Det finnes fortsatt sådan farge i handelen (KEIM). I dag anvendes dog stort sett ferdigblandede dispersjonssilikatmalinger. De består av 10-30 % kaliumsilikat (bindemiddel), 25-45 % kritt, talkum eller titandioksid (pigment og fyllmiddel) samt 5 % akrylatsampolymer (stabilisator). 20-60 % er vann. Silikatmaling kan også inneholde en filmdanner (vanligvis glykoletere 0,5-1 %). Akrylatsampolymeren er vanligvis en styren/butylakrylatsampolymer, men pga. den lave andelen anses også denne fargen for miljøtilpasset. Fargen er sterkt alkalisk, noe som krever godt verneutstyr. Silikatmaling males på mineralske materialer. Foruten kritt finnes også kulørsterke pigment å bruke i denne malingen. Bindemidlet forener seg kjemisk med underlaget og overflaten blir derfor sterk. Malingen er fuktåpen, slitesterk og vannfast. Det beste fra miljøhensyn er å blande på plass. Da unngås akrylatsampolymerer og filmdannere.

Såpe anvendes som ytebehandling på ubehandlet, lutbehandlet og oljet tre. Det finnes også såper som anvendes på stein og betong. Såpe for behandling av gulv, skal imidlertid ikke forveksles med vaskesåpe for rengjøring. Såpe for behandling av gulv kan bestå av vegetabilske forsåpede og tørkende oljer. Den fins både i flytende form og pasta. Unnvik såpe med miljøfarlige tilsatser. Såpe kan inneholde tensider, som er smussløsere, og noen av de mange tensidene som fins er giftige. En grønnfarget såpe bør ikke anvendes vaskesåpe til tregulv, da den så småningom farger gulvet svakt grønnaktig. Se til ved bestilling av et nytt gulv som skal skurbehandles at kjernesiden vender opp, ellers skåler bordene seg feil veg. Såpeskuring, et par tre ganger om året, skal skje med kaldt vann ettersom varmt vann gjør dem grå og triste. Selv et nylagt gulv blir snart lyst og får lyster, men det drøyer kanskje noen år før man kan snakke om et riktig skuregulv. 

Tretjære destilleres fra tre. Tidligere ble den framstilt gjennom tjæredaler i kullmiler. Den er harpiksrik og vannavvisende. I dag framstilles tjære gjennom pyrolyse i retorter der trekull også produseres. Tretjære er cancerogen og reproduksjonsforstyrrende, den emitterer polyaromatiske hydrogenforbindelser (PAH) og skal ikke anvendes innomhus. PAH er dessuten giftig for vannlevende organismer. Steinkullstjære gir større helserisikoer enn tretjære.

Tretjære framstilt av bøk inneholder mindre mengder PAH. Alle tretjæreprodukter er brannfarlige. Tretjære har blitt brukt siden middelalderen som beskyttelse på båter, brygger, hus og spontak. Den gir god råtebeskyttelse av tre og er et alternativ til trykkimpregnering. Tjæren framhever underlagets struktur og er i begynnelsen blank men matter raskt og mørkner med tiden. Om oppvarmet tretjære strykes på en varm treyte har den god inntrengningsevne. Tretjære oppblandet med like deler rå linolje og balsamterpentin (Roslagsferniss) trenger godt inn i treet og gir en tørr og vannavvisende overflate. Denne behandlingen har en lang tradisjon ved behandling av trebåter, og bør brukes på balkonger i stedet for syntetiske treoljer med altfor store andeler lakknafta. 

Voks er fettartede emner som er polerbare. De kan framstilles både fra vekst- og dyreriket, men de kan også ha syntetisk utspring. Felles for all voks er at de har et relativt lavt smeltepunkt (40-90 °C) samt at de kan løses i ulike typer løsemiddel. Når løsemidlet avdunster blir nesten alle vokser hardere. Voks kan dispergeres, dvs. finfordeles i vann, som stadig oftere er et alternativ til organiske løsemidler. Ved anvendelse av ren bivoks bruker man å blande i opptil 10 % løsemiddel., f. eks. terpentin.

Unnvik syntetvoks og voks som inneholder mye organiske løsemidler. Voks bør ikke lukte for sterkt og behandlingen er ikke anvendelsesbar i våtrom.

Voks kan anvendes som beskyttelsesmiddel av treoverflater som forut er behandlet med gulvolje, og på treyter som er lakkerte eller malte. Yten poleres opp med polermaskin eller ei fille og får en sidenmatt lyster. Yten blir smussavvisende og lett å vedlikeholde. Bivoks er kjent for å kunne dempe elektrostatisk opplading. For vedlikehold av voksede golv så de beholder lysteren, anvendes vaskevoks.

Biopin skal ha en bivoksbeis for utvendig bruk, som er en god del brukt i Sverige. Denne gir de etter sigende 10 års garanti på. Men den er ikke i standardsortimentet, og spesialblandes for hvert enkelt prosjekt. For innvendig bruk har de en bivokslasur i flere fargenyanser, men vær forsiktig med terpentin, også citrusterpentin kan avgi terpener i lang tid. Bivoks skal etter informasjonen fra Biopin være meget fuktåpen, og derfor ikke hindre de gode fuktutjevnende egenskapene til treverket.

Naturmaling har røttene i den Tyske miljøbevegelsen. At malingene skal være fordelaktige ut fra miljø- og helsesynsvinkel gjennom at de tilvirkes av naturprodukter, er et viktig salgsargument. Men det fins jo ingenting som tilsier at det ikke finnes helsefarlige naturprodukter, så man får være forsiktig selv ved valg av naturmalinger.

Naturmalinger består av bindemiddel (som bivoks, naturlige harpikser, eteriske oljer og kaseinemne), løsemiddel, fyllmiddel, pigment og iblant sikkativ (tørkemiddel). Naturharpikset kolofonium som anvendes som anvendes i visse malinger er allergent. Felles for disse malingene er at de ikke inneholder mykgjørere eller sterke løsemidler så som lakknafta. I visse av produktene anvendes dog et syntetisk isoalifatprodukt eller sitronskallsprodukter som løsemiddel. Disse løsemidlene påstås å være mindre farlige å innånde enn lakknafta, men risiko for allergireaksjoner fra citrusfruktproduktene foreligger. Ved langvarig arbeid med isoalifat eller citrusterpentin finnes et risikobilde lignende den for lakknafta. I visse farger foreligger koboltzirkonium, som anses kreftframkallende om det innåndes i form av slipestøv. De to største produsentene av naturmaling er Biopin og Livos.

Akrylmalinger er bestandige, men er helt basert på petrokjemiske produkter, og danner ofte ei altfor tett overflate. I innemiljøet gir den dårlig fuktutjevning, statisk oppladning og det dannes lett vannfilm på overflata (som kan gi grobunn for mikroorganismer). Ved skraping forurenses naturen av plastpartikler som er svært lite nedbrytbare, og ved brenning er bordene spesialavfall (som ofte må transporteres lange avstander til forbrenningsanlegg med røykgassrensing). Akrylmalinger er vanskelige å håndtere for renseanleggene, og hvert år havner store mengder i avløpsvannet ved vasking av pensler og malerutstyr, med risiko for forurensning av sjøer og vassdrag. Som basisfarge inneholder den store mengder titandioksid, som har en lite miljøvennlig framstillingsprosess. Det er noe unaturlig ved det å dekke treverk med ei plastoverflate, likesom plastjuletreet og plastblomsten er noe instinktet stritter imot.

Alkydmalingene består av en blanding basert på ca 80 % naturoljer, for eksempel tallolje, og 20 % petrokjemiske tilsetninger. Molekylene omdannes i en energikrevende prosess til nye større syntetiske molekyler. Oftest inneholder den relativt store mengder organiske løsemidler, som danner marknært ozon. Som basisfarge inneholder den store mengder titandioksid, som har en lite miljøvennlig framstillingsprosess.

Bindemiddel som bør unngås er:

·        Karbamidharpiks, 2-komponents, kaldherdende (avgir formaldehyd)

·        Epoksy, 2-komponents (kraftig allergiframkallende ved hudkontakt)

·        Isocyanater, Polyuretanmaling, PUR-maling, baseres på isocyanater. Allergirisiko ved innånding og hudkontakt.

Pigment med mer som bør unnvikes er:

·        Blyforbindelser, blynaftenat/blyoktat (tørkemiddel), blymønje (rustbeskyttelsesfarge)

·        Kromforbindelser, tungmetaller (en del kromforbindelser er cancerogene og allergiframkallende)

·        Zinkforbindelser, tungmetaller (zinkforbindelser er giftige for vannlevende organismer)

·        Titan, titandioksid (miljøforstyrrende tilvirkning)

·        Kadmium, tungmetall (forekommer ikke lengre i farger i Sverige)

·        Koppernaftenat, rustbeskyttelsesmiddel (klassifiseres som bekjempningsmiddel, krever spesialtillatelse)

Løsemiddel:

Anvend helst maling uten løsemiddel, unnvik maling med mer enn 5 % løsemiddel. Flyktige organiske løsemidler gir nerveskader og danner marknær ozon.

·        Lakknafta, aromatisk lakknafta (alifatnafta anses bedre ettersom den inneholder mindre aromater)

·        Terpentin, balsamterpentin som inneholder mindre delta-3-karen anses bedre (mindre allergiframkallende), bidrar ikke til ozondannelse.

·        Sulfatterpentin (inneholder høye andeler delta-3-karen)

·        Citrusterpentin (inneholder limonen som er allergiframkallende, giftig for vannorganismer, påvirker leveren)

·        Xylen (påvirker helsen hos mennesker og har negativ innvirkning på vannlevende organismer)

·        Toluen (påvirker helsen hos mennesker og har negativ innvirkning på vannlevende organismer)

·        Glykoletere, løsemiddel og filmdannere (visse glykoletere medfører alvorlige helserisikoer, f. eks. 2-etoxietanol, 2-metoxietanol, butylglykol, metyldiglykol)

Tilsetninger som bør unnvikes:

(Biocider er et samlenavn for konserveringsmiddel og fungicider)

Konserveringsmiddel (for at fargen ikke skal råtne i boksen) 

·        Kathon, en isotiazolinon (allergiframkallende og giftig for vannlevende organismer)

·        BIT, en isotiazolinon (allergiframkallende)

·        Bronopol, (meget giftig for vannlevende organismer)

Fungicider (for å unngå alge- og soppvekst på den ferdige fargen)

·        Folpet, (cancerogen og allergiframkallende, meget giftig for vannlevende organismer)

·        Fluorfolpet (cancerogen og allergiframkallende, meget giftig for vannlevende organismer)

·        Diklofluanid (allergiframkallende og bioakumulativ, meget giftig for vannlevende organismer)

·        Totylfluanid (allergiframkallende, meget giftig for vannlevende organismer)

·        Klortalonil (kreftframkallende)

·        Diuron (allergiframkallende)

·        Arsenikk trebeskyttelsesmiddel (cancerogent, bioakumulativt, giftig for vannlevende organismer)

Dispersjonsmiddel (tensider), (for at pigmentet skal finfordeles i farger)

·    Alkylfenoletoxylater (er miljøfarlige)f. eks. undergruppen nonylfenoletoxylater

·    Nonylfenoletoxylat (Nonylfenol), østrogenlignende emne (reproduksjonsforstyrrende, bioakumulativt og giftig)

Mykgjørere, (motvirker sprøhet i fargen)

·        Ftalater (mange er bioakumulative og giftige for vannlevende organismer)

·        Klorparafiner (bioakumulative og giftige for vannlevende organismer, ved forbrenning dannes dioksiner)

Skinnhindrere, (for at det ikke skal dannes snerk på malinga i boksen)

·    Metyletylketoxim også kalt 2-butanonoxim (allergiframkallende)